Fortsatt hånd i hånd

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vårt Land har tatt bryet med å undersøke hva Gjønnes-utvalget er kommet fram til om forholdet mellom kirke og stat, og kunne i går fortelle at det store flertall i utvalget ønsker en kompromisspreget løsning der kirken får enda større frihet, mens staten fortsetter å finansiere den. Bare fire medlemmer støtter et radikalt brudd mellom staten og kirken, og full likebehandling mellom alle tros- og livssynssamfunn. To medlemmer av utvalget vil holde fast på den ordning vi har nå.

Flertallet legger opp til en langsom utvikling, med langvarige overgangsordninger der den evangelisk-lutherske kirke fortsatt skal ha en særstilling blant trossamfunnene. Dette har jo vært holdningen til kirken innenfor våre folkepartier, og særlig Arbeiderpartiet i alle år. Det gjelder om å holde den så stramt i halsbåndet at den ikke løper løpsk. Her skal det være høy dør og vid port. Som vi alle er blitt sosialdemokrater i sosialpolitikken, skal vi også være sosialdemokrater i religionspolitikken.

Gjønnes-utvalget er det siste i en rekke av utvalg som har vurdert spørsmålet. Det vil være galt å si at de har lagt opp til radikale grep for å få slutt på en meningsløs ordning som fedrene på Eidsvoll påførte oss med sin forestilling om en kristen stat. Derfor er det heller ikke blitt noen dramatisk endring. Kirken er blitt mer selvstyrt, men staten rår i siste instans. I 1814 var statskirken i strid med de ideer fra den franske revolusjon som ellers lå til grunn for Grunnloven. I en tid da de liberale vinder igjen blåser over vårt land, og folks trosliv er mer mangfoldig enn noen gang, burde det være tid for et radikalt brudd med den ordningen som har sitt utspring i et statssystem preget av personlig kongemakt og et aristokrati som kirkens folk var en del av.

Derfor burde tida være inne for et radikalt brudd mellom kirke og stat, der også det økonomiske hopehavet faller bort så raskt som mulig. Det må innebære grunnlovsendring. Hvis det er slik at det er en stor folkelig religiøs lengsel i landet vårt, må vi tro at den også kan komme til uttrykk i oppslutning om et kirkesamfunn som kan ta ansvar for sine økonomiske forpliktelser. En kirke som er statlig finansiert, er ingen fri kirke.