Fortsatt i det blå

Erna Solberg leder Høyre som om partiet er i en drømmeposisjon. Det er det ikke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Journalister

elsker Erna Solberg. Der andre politikere er runde som en strikkball, er Solberg ei slegge. Hun gir svar på tiltale uten forbehold eller frykt for konsekvensene. Hun er ikke mulig å misforstå. Klar tale gjorde henne til stjerna Erna da hun ble valgt til partileder. Bare noen måneder seinere har de samme egenskapene gitt henne trøbbel.

Noen vil si

det er Høyres medfødte arroganse som nå kommer fram etter å ha ligget nede under den mer beskjedne Jan Petersen. Det er en arroganse både Sp, Frp og ikke minst KrF har fått føle opp gjennom åra. Selv vil naturligvis Høyre-folk ikke bruke en slik karakteristikk om seg selv. De vil i stedet hevde at de er ansvarlige og resultatorientert. De kaster ikke bort tida på politisk spill for galleriet. De har ingen tålmodighet med folk som er opptatt av hvordan ting føles og synes, men av realiteter. Derfor nøler ikke Solberg med å irettesette frustrerte KrF-ere som føler seg høyrevridd. Nå må dere slutte å sutre. KrF har da fått gjennomslag for mange saker i regjeringen. Til å være et så lite parti, kunne hun tilføyd.

Det er heller ikke

vanskelig å se at Solberg har grunn til å protestere mot beskyldningene. Fra Høyres ståsted har partiet strukket seg langt, og i høstens budsjett trolig enda lenger. I Høyres Hus ligger antakelig bortforklaringen av skattelettene som forsvant allerede klar. Men særlig taktisk er det ikke av en Høyre-leder å påta seg rollen som overdommer i regjeringen. Ingen liker å bli fortalt at deres misnøye er grunnløs. I stedet vil KrF bli forstått og beroliget. Det er enkel psykologi: Som alle mennesker vil også KrF-ere bli sett. Men Solberg har tilsynelatende liten sans for å stryke folk med hårene. Dermed reises det bust.

Hvis Høyre

hadde vært et større parti, eller den parlamentariske situasjonen annerledes, kunne Solberg smertefritt ha turet fram. Da porselenet lå i knas i hennes kjølvann, kunne hun trukket på skuldrene og betalt for det med høyere oppslutning. Som en Carl I. Hagen ville hun ha vunnet velgere på å framstå som den eneste som sier ting slik de er. Men en slik drømmeposisjon er Høyre langt ifra. Hun er avhengig av partiene hun er i ferd med å støte fra seg.

Mens Kjell Magne Bondevik

vil gå inn i historien som politikkens mest samarbeidsvillige, synes Erna Solberg å ha olympiske ambisjoner. Høyest, raskest, lengst, er kriteriene hun vil bli målt etter. Det er vel og bra for en statsråd, men som partileder må hun skape grunnlag for at partiet overhodet kan delta i konkurransen. En ambisiøs partileder bør dessuten ha et større prosjekt ut over det, men hva som er Erna Solbergs store prosjekt er fortsatt i det blå. Det kunne vært å bli den store brubyggeren på høyresiden. Det kan trenges når hun er ferdig med å lage en kløft. Inntil videre har Solberg bare ett synlig prosjekt. Det er det hun sitter i, og samarbeidsregjeringen er strengt tatt Bondeviks baby. Men hvem skal Høyre samarbeide med om Solberg støter KrF og dermed Venstre fra seg?

Solberg

har allerede sagt klart fra at et regjeringssamarbeid med Frp er utelukket. Det framstilles som om det skyldes Høyres iboende dannelse og toleranse. Men når Solberg setter på seg neseklype i sin omtale av Hagens opptreden hos Livets Ord, er det mest for syns skyld. Avvisningen er nok snarere et utslag av angsten for å bli spist av et ansvarliggjort Frp. Å markere avstand til den borgerlige oppkomlingen ses av mange som nødvendig for å overleve som høyresidens storebror. Samtidig passer Solberg på å tette igjen den politiske lekkasjen til Frp gjennom en strengere innvandrings- og justispolitikk og lovprising av markedsliberalismen.

Når det gjelder

det siste, kan det se ut som Erna Solberg har brutt med hovedfeltet av velgerne. En fersk meningsmåling viser økende motstand mot privatisering av offentlige tjenester. Det er ikke bare KrFs velgere som føler uro på grunn av regjeringens og Høyres høyredreining.

Det er mulig Solberg har vært litt for tydelig. Velgerne har skjønt hva som er hennes politikk.