Fortsatt partipresse

Partipressens tid ligger snart et kvart århundre tilbake i historien, men restene lever i beste velgående.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

25 år etter at de første avisene brøt med sine partier, er partitilknytningen på leder- og kommentarplass fortsatt svært tydelig. De gamle Ap-avisene er Ap-vennlige, sentrumsavisene er sentrumsvennlige, mens høyreavisene vakler.

I november ble tre nye nummer-to-aviser nedlagt. Dermed fikk Drammen, Narvik og Harstad avismonopol. I ettertid ble det hevdet at avismonopoler i vår tid er mindre skadelige fordi pressen har brutt med partiene og er mer åpne enn tidligere.

Dette er i beste fall bare delvis riktig. I en undersøkelse, finansiert av Rådet for anvendt medieforskning, har jeg analysert leder- og kommentarartiklene i samtlige norske aviser i samband med regjeringskrisen i mars 2000.

Resultatene er overraskende tydelige. I sine ledere og kommentarer om Bondeviks avgang og Stoltenbergs overtakelse har avisene fortsatt svært tydelige partipolitiske profiler, i all hovedsak i tråd med sin partipolitiske historie.

Systematisk

Disse partipolitiske profilene ytrer seg ikke først og fremst ved klare standpunkter til regjeringsskiftet. Bare i åtte prosent av artiklene ble det ytret en klar mening om regjeringsskiftet var til gagn eller ulykke for folk og land. Den politiske profilen viser seg ved systematisk positiv eller negativ omtale av de ulike alternativene.

Tydeligst er de gamle sentrumsavisene, paradoksalt nok de samme som først brøt med sitt parti. Det gjelder ikke bare mer «ideologiske» riksaviser som Vårt Land og Nationen, men også store regionaviser som Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende.

Av 15 gamle sentrumsaviser er hele 13 «sentrumsvennlige» også i mars 2000.

Slik het det for eksempel i Aftenbladet: «Vi har hatt ei grunnleggjande positiv haldning til sentrumsregjeringa. Me trur ikkje at eit skifte vil føra til ein betre politikk for landet.»

Kritikk

De tidligere Arbeiderparti-avisene er på samme måte fortsatt Ap-vennlige, kanskje først og fremst gjennom kritikk av Bondevik-alternativet. Av 22 Ap-aviser er 15 fortsatt pro Stoltenberg i år 2000.

De gamle Ap-avisene dekker i stor grad den sentrale politiske striden med ledere og kommentarer fra A-pressens Oslo-redaksjon, tidligere en sentral del av Arbeiderpartiets agitasjonsapparat. Disse artiklene er ikke lenger særlig agitatoriske, mer «analyserende», men nesten kjemisk frie for kritikk av Arbeiderpartiet og Stoltenberg.

De tidligere høyreavisene deler seg i to grupper. Den ene jubler over regjeringsskiftet. Nordlandsposten mener at «en endring i ledelsen av landet kan være en fordel for distriktene. For verre kan det neppe bli».

Mens to av landets mest patente høyreorganer, Asker og Bærums Budstikke og Tønsbergs Blad, begge uttrykte positive forventninger til den nye regjeringen Stoltenberg.

Sosialistisk

En annen gruppe høyreaviser ser fortsatt Ap som «sosialistisk» og etterlyser et bredt «ikke-sosialistisk» alternativ. Adresseavisen mener at de borgerlige må «søke fornuftige allianser for å kunne møte velgerne med et regjeringsalternativ som kan gjeninnføre stabilitet og forutsigbarhet i norsk politikk».

Denne usikkerheten i høyreavisene avspeiler etter mitt syn bare utviklingen i norsk politikk, der den politiske avstanden mellom Høyre og sentrumspartiene har økt, mens avstanden mellom Høyre og Ap har minket. Valgforskerne har for eksempel konkludert med at velgerne i 1999 for første gang plasserte Senterpartiet til «venstre» for Ap.

Korstog

Orkla-konsernet har i sitt korstog for å avskaffe pressestøtten hevdet at «den enkelte avis i dag har en langt større ambisjon om å reflektere hele det politiske meningsmangfoldet». Undersøkelsen viser at dette er helt galt; i alle fall når det gjelder avisenes ledere og kommentarer, som blir mer lest enn det er vanlig å tro og som har en viktig opinionsdannende funksjon.

Avismonopoler betyr følgelig politisk ensretting. Pressestøtten, som skal hindre avismonopoler, har fortsatt en viktig, demokratisk funksjon. Slik partisympatiene er fordelt blant norske aviser, vil bortfall eller svekkelse av pressestøtten føre til langt mindre støtte for Arbeiderpartiet i lokalpressen og langt mindre støtte til sentrumspartiene i rikspressen.