Forvandlingskunst

Et museum kan brukes til så mangt, også til å sette mennesker og kunst fri.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVA ER KUNST?

Eller: Skal dette være kunst? Spørsmålene kan få det søvnigste selskap til å flamme opp i heftige diskusjoner - som ender i utmattelse og ubrukelige svar. La oss da heller se på hva man kan gjøre med kunsten, hva som skjer når den bringes inn i en fullstendig uvanlig sammenheng hvor knapt nok noen har skjenket den en tanke.

For et par uker siden var det premiere på en dramatisering av enkelte scener fra Dostojevskijs «Opptegnelser fra det døde hus», hans egne erindringer fra tukthuset, i en straffekoloni litt utenfor St. Petersburg. Der soner mindreårige som har begått alvorlige kriminelle handlinger - draps«menn» og volds«menn» mellom 14 og 18 år - straffer på opptil ti år.

IDEEN TIL

prosjektet kom fra Vera Biron, visedirektør ved byens Dostojevskij-museum. Sammen med andre medarbeidere ved museet og noen profesjonelle skuespillere har hun siden september i fjor innstudert stykket for og med fangene. Prosjektet er finansiert av Penal Reform International.

Selv var jeg verken til stede på premieren i straffekolonien eller på forestillingen som seinere ble vist ved museet, men jeg har hørt og lest beretninger fra begivenheten. Biron hadde konsentrert seg om en scene hos Dostojevskij der fangene selv setter opp et skuespill i tukthuset, og lot sine fanger sette opp en dramatisering av den fortellingen til Dostojevskij som på norsk har tittelen «På juletrefest hos Jesus» . Den minner om H.C. Andersens «Piken med svovelstikkene» og skildrer en liten foreldreløs gutt som nylig har mistet sin mor og fryser i hjel utenfor vinduene der de rike feirer julaften. Mens rammefortellingen ble spilt av fanger og profesjonelle skuespillere, var denne historien framstilt med marionetter og silhuetter, som ble styrt av innsatte.

I BEGYNNELSEN

av prøveperioden var det et problem at guttene pratet og bråkte med nøkkelknipper. Etter hvert ble alle grepet, ikke minst de som kom utenfra, og under premieren satt de vel 200 tilskuerne dørgende stille og fulgte med. «I frihet gikk jeg aldri på teater, og tenkte at det bare var noe tull,» skrev en av dem etterpå. «Men da jeg fikk se det med mine egne øyne, endret jeg mening. Nå drømmer jeg bare om den dagen jeg settes fri og kan gå på teater med kjæresten min.» Og en annen: «Det var første gang jeg så et skuespill i hele mitt liv, og jeg likte det veldig godt, ikke minst fordi det var mine jevnaldrende som spilte, og for første gang så jeg at mindreårige fra en straffekoloni kan spille.» «Jeg følte meg som i frihet, ikke i fengsel,» skriver en tredje. «Den mest interessante scenen var den med den stakkars gutten som mistet moren sin, og overalt plaget de ham, jaget ham, og han flyktet alltid, uten selv å vite fra hva.»

ALLE INNSATTE

og ansatte ved anstalten vil at prosjektet skal fortsette under museets ledelse. Også det har tatt et skritt ut i et annet rom, der et museum ikke er et historisk oppbevaringssted, men hjem for musene , antikkens ånder som inspirerte kunst. For om vi ikke kan si hva kunst er, kan vi se at den blir forvandlingskunst når den brukes.