Forventningens tid

Har høsten avløst våren som forventningens tid? I fjor var det den nye regjeringen med alle sine nye koster som lovet vei i vellinga. I år er det også noe på gang, men ennå vet ingen riktig hva. Forventning er blitt til venting på at noe skal skje. Bondevik venter på Jagland, og Jagland venter på Bondevik. Men hva er det alle vi andre venter på?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I hvert fall på at noen skal ta ledelsen. Regjeringen vegrer seg, og opposisjonen kjefter fordi intet skjer. Verste krise siden 30-årene, lyder beskrivelsen av verdens børser i fritt fall. Det ventes at det snart vil begynne å regne investorer fra skyskraperne i Wall Street. Vi har allerede sett gråtende japanske forretningsmenn offentliggjøre sine milliardtap. Oslo Børs stupte med seks poeng torsdag. Men Stortinget framstår som et større venterom enn Gardermoen, der mann og mann imellom i fullt alvor drøfter forskjellen på sonderinger og samtaler som kanskje, kanskje ikke vil komme i gang til uka.

  • Tonen mellom statsministeren og lederen for det største opposisjonspartiet blir stadig surere uten at noen ser ut til å ville bryte den onde sirkelen. Thorbjørn Jagland skriver at hans parti er begynt å reagere kraftig på den ansvarsvegring og handlingslammelse som preger regjeringen, mens statsministeren skriver lapper på vei til jernbanestasjonen om at Jagland er unnfallende. Virkningen er kanskje at velgerne gir opp å ha forventninger til noen av dem, og ser seg om etter noe annet som kan inspirere og lede. I krokene sukker noen og sier at slik var det ikke under Gro.
  • Var det en så stor kraftanstrengelse å legge fram budsjettet at regjeringen ikke orket å legge planer for neste skritt, og nå må la tida gå mens den famler etter sitt neste grep? Det oppsto et maktens vakuum her i begynnelsen av uka, men ingen meldte seg til å fylle det. I Stortinget venter man på om stillingskrigen i sjakkspillet vil føre til en såkalt situasjon. Men er Thorbjørn Jagland og Arbeiderpartiet klare til å ta over? Vil nasjonen oppleve et slikt skifte som fornyende og forfriskende og som et varsel om gode tider?
  • Ikke om skiftet finner sted nå. Verken partilederen eller partiet virker klare til å gripe makten for å bruke den aktivt. I et leserinnlegg i Aftenposten klarer Jagland på samme tid å komme med for mye kritikk og for lite kritikk av regjeringen. Det er ikke egnet til å oppildne noen at han lover å fortelle hva han står for og vil gjøre, men bare hvis det blir nødvendig. Kanskje han er usikker på om han skal velge sitt korte eller sitt lange perspektiv på å bringe Arbeiderpartiet tilbake til makten og seg selv inn i statsministerens kontor? Denne uka har styrket inntrykket av at partiet trenger litt lengre tid. Det kan synes som om grepet ennå ikke er på plass, forestillingene om hva som bør gjøres ikke er klare nok til at et skifte oppleves både som naturlig og nødvendig. Altså er det mer venting i vente.
  • Men samtidig blir konturene av hva landet har behov for, mye klarere. Valget ga Stortinget en sammensetning som gjør det vanskelig å følge tilvante politiske spor. Hittil har ingen av aktørene klart å få gjennomslag for nye kart som er tilpasset terrenget. Med en verdenskrise i galopperende utvikling rundt oss og en norsk økonomi i ubalanse med omgivelsene, kunne landet virkelig trenge en sterk og stabil regjering. En slik regjeringen kan etableres både ved at den sittende regjeringen skaffer seg fast og avtalt støtte i Stortinget, og ved at den går av og gir plass for en annen løsning med bred basis i parlamentet.
  • Regjeringens passive lansering av sitt budsjett har gitt erkjennelsen av dens smale parlamentariske grunnlag anledning til å synke inn. Nå er det neppe nok at budsjettet berges igjennom. De løsningene som blir arbeidet fram i høst, bør ha et lengre perspektiv. De bør være så robuste at de skaper et politisk klima der renta kan settes ned uten at det utløser destabiliserende spekulasjon mot krona.

Det er det vi venter på.