Forventnings-opprøret i Brasil

Etter ti år med sterk økonomisk vekst, klar sosial utjamning og økende velstand gjør ungdommene i Brasil opprør. Mange er forundret, men dette er ikke uvanlig, skriver Einar Hagvaag.

UVENTET OPPRØR: Demonstranter foran Kongressen i hovedstaden Brasilia. De uttrykker sine forventninger om et bedre Brasils til president Dilma Rousseff. Foto: Evaristo SA / AFP / NTB Scanpix
UVENTET OPPRØR: Demonstranter foran Kongressen i hovedstaden Brasilia. De uttrykker sine forventninger om et bedre Brasils til president Dilma Rousseff. Foto: Evaristo SA / AFP / NTB ScanpixVis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mange politiske iakttakere og analytikere, i inn- og utland, er rådville. De spør: Hvorfor Brasil og hvorfor nå?

Det begynte i landets største by, São Paulo, da prisen på buss-billettene økte fra 3 til 3,20 real, fra 8,29 til 8,60 kroner. For 20 centavos (30 øre) får du kjøpt en karamell, men ikke en banan i Brasil. Ingen kraftig økning.

Spredt seg Men kollektivtransporten i Brasils storbyer er elendig og upålitelig. Og målt i forhold til gjennomsnittlig inntekt har São Paulo verdens dyreste bussbilletter, ifølge økonomer ved stiftelsen Getúlio Vargas; en paulista må jobbe dobbelt så lenge som en spanjol for å tjene inn billetten.

Men dette går langt utover bussbilletter.

Fra São Paulo har demonstrasjonene spredt seg til Rio de Janeiro, Brasilia, Belo Horizonte, Porto Alegre, Salvador, Fortaleza, Vitória, Curitiba og Belém. Og i de neste dagene tror man folk vil gå ut i gatene i mer enn 200 byer over hele Brasil. Det er de største demonstrasjonene i Brasil etter 1992, da folk strømmet ut i gatene mot korrupsjonen under den seinere avsatte president Fernando Collor de Melo. Da var Brasil et helt annet land.

Løftet opp På et tiår under president Luiz Inácio «Lula» da Silva opplevde Brasil en økonomisk vekst som mange land misunte. Hans sosiale politikk løftet millioner av mennesker ut av fattigdommen og inn i den lavere middelklassen. Arbeidsledige fikk arbeid. Og samtidig fikk landet stadig flere rikinger. Hans etterfølger, Dilma Rousseff, har fortsatt denne politikken, og hun nyter en fantastisk tillit blant brasilianerne, med 75 prosent støtte på meningsmålingene.

Nå demonstrerer ungdom fra familier som tidligere aldri kunne drømme om å sende sine barn til et universitet. Den lavere middelklassen, som nylig ble trukket opp fra fattigdommen og for første gang har kunnet kjøpe et kjøleskap, en vaskemaskin, en moped eller kanskje en bruktbil, klapper for demonstrantene.

Til og med i favelaene, fattigbydelene, hvor inntektene er doblet og hvor man, stort sett, har fått fred for narkotika-bandene, protesterer man.

Et sprang fram I dette landet som er så opptatt av fotball og har dyrket sine spillere som avguder, protesterer folk nå mot pengebruken foran det kommende verdensmesterskapet i fotball og sommer-OL som kommer etterpå.

Hvis man ser på de siste tjue år har Brasil tatt spranget fra den fattige verden og nesten til den rike, fra «den tredje» og nesten til «den første verden». Landet har fått mer demokrati og mer åpenhet. Rettsstaten står sterkere. De sosiale ulikhetene, fremdeles skrikende, er merkbart mindre.

Forventninger Her ligger det paradokset som forvirrer mange, men som samtidig forklarer hva som nå skjer i Brasil. Ungdommene i gatene har fått sterkt økte forventninger til sitt land og ser nå klarere manglene. De ser den inngrodde korrupsjonen, og de ser de korrupte som slipper unna straff. De vil ha mindre sløsing med offentlige penger mens samfunnet lider av så mange mangler.

De første i en familie som kom på skolen, vil ha en bedre skole. De første i en familie som slapp inn på en høyskole eller et universitet, vil ha bedre undervisning. Helsevesenet har blitt utbygd kraftig, men køene er lange nå som alle skal få hjelp, altfor mange spebarn dør og mange får dårlig behandling.

De unge ønsker et mer modent demokrati, hvor politikk ikke er «forretningsvirksomhet» for å bli rik, som Lula uttrykte det. De ønsker politiske partier, som virkelig er det. Og de ønsker en opposisjon som er i stand til å passe på regjeringsmakta i stedet for å drive politisk hestehandel.

«Taust land» På et banner sto det: «Taust land beveger seg ikke», noe som rimer fint på portugisisk. Disse ungdommene vil kort og godt ha «et bedre Brasil». Det er et lederløst, sprikende, uklart, mangfoldig og til dels utopisk opprør.

Ungdommene i Brasil har sett opprørene i den arabiske verdenen. Nå har de sett opptøyene i Tyrkia.

- Våre 20 centavos er parken i Istanbul, uttalte en av demonstrantene i São Paulo til avisa El País.

I revolusjonsteori finnes en klassisk forklaringsmodell. Folk gjør ikke opprør når de ligger på bånn; da har de nok med å overleve. Men etter vedvarende økning i velstanden som følges av utflating eller nedgang, oppstår det ofte opprør. Det er de brutte forventningene som utløser protestene.

«Tilhører demokratiet» Nå har enkelte ledere tatt til orde for å sette ei grense for demonstrantene, sette inn hardere politistyrker. Man frykter dette skal ødelegge det pågående fotball-mesterskapet, Copa das Confederações, et slags prøve-VM.

Men president Dilma Rousseff, tidligere gerilja-soldat under militær-diktaturet da hun var på demonstrantenes alder, ønsker å roe ned spenningene:

- Fredelige demonstrasjoner er rettmessige og tilhører demokratiet. Det er naturlig for ungdommen å demonstrere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.