Ei ung jente forteller at hun ble utsatt for vold på fosterhjemsgården.

Livredd for å bli angrepet igjen,
tryglet hun barnevernet om å få flytte.

Hun ringte, sendte meldinger, ropte, skrek og når det ikke hjalp, så rømte hun.

Men barnevernet hadde bestemt seg.

Tvangssendt til fosterhjemsgården

Publisert
Sist oppdatert

- Ansiktet mitt ble presset ned mot sofaen. Så ble jeg slått flere ganger i bakhodet. Jeg fikk ikke puste, jeg var livredd. Etterpå kjente jeg et lite håp, for nå måtte vel barnevernet forstå at jeg ikke kunne være på gården, sier ei i dag 17 år gammel jente.

Dokumenter bekrefter at jenta ble utsatt for vold, men at det er uenigheter om antall slag og foranledningen. Barnevernets dokumenter viser også at hun gjentatte ganger tok kontakt og ba om å bli flyttet.

Dagbladet møter jenta i Oslo. Det er blitt desember i 2022 og det har snart gått to år siden hun 15 år gammel ble angrepet av en annen ungdom, et av de andre fosterbarna på fosterhjemsgården på Vestlandet.

Nylig avslørte Dagbladet at en rekke fosterbarn fra hele landet har vært ulovlig plassert på denne gården.

Gjennom en artikkelserie gransker vi hvordan landets myndigheter tar vare på fosterbarn og deres rettssikkerhet. Vi undersøker blant annet hva de gjør når fosterbarn forteller at de ikke har det bra. Dagbladet har blant annet gått igjennom bekymringsmeldinger og klager på fosterhjem som er sendt til landets ti statsforvaltere.

Det var slike bekymringsmeldinger som ble sendt til en av statsforvalterne på Vestlandet tidligere i høst. De handlet om én og samme gård, og i bekymringsmeldingene sto det blant annet at barna bodde i et eget hus på gården mens fosterforeldrene bodde i et annet, at de mesteparten av tida var uten tilsyn, at stue og kjøkken ble låst om kvelden og at barna ble gitt lite og ofte gammel mat.

Fosterforeldrene sier via sin advokat John Christian Elden at de ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene. De avviser anklagene.

Dagbladet har vært i kontakt med flere barn som har bodd på gården, og andre med tilknytning til den. Alle disse bekrefter anklagene i bekymringsmeldingene. Innsyn i rapporter fra oppfølgingsbesøk som barnevernet har hatt, viser at flere barn har varslet barnevernet om forhold på gården.

Statsforvalteren som mottok klagene i høst, åpnet tilsyn med barnevernstjenesten i kommunen der fosterhjemsgården er lokalisert. I november kom konklusjonen: Flere av barna var ulovlig plassert der.

Fosterforeldrene hevder via sin advokat at de er godkjent som fosterhjem i hvert enkelt av de tilfellene der de er og har vært fosterhjem.

Etter at Dagbladet begynte å skrive om fosterhjemsgården er de fleste barna blitt flyttet fra gården. Både Statsforvalteren i Oslo og Viken, Vestfold og Telemark, samt Troms og Finnmark har åpnet tilsyn med barnevernstjenestene i kommunene som i deres fylker har plassert barn på gården.

Siden 2017 har åtte forskjellige barnevernstjenester fra ulike deler av landet plassert barn der, viser en oversikt fra barnevernet.

Barnevernstjenesten i kommunen som plasserte den 15 år gamle jenta på gården, undersøkes nå av statsforvalteren i fylket. Jenta tok kontakt med Dagbladet etter at hun leste avsløringen av de ulovlige fosterhjemsplasseringene. Hun ville fortelle om det hun opplevde da hun bodde der i 2020 og 2021. Dagbladet har fått innsyn i jentas barnevernsdokumenter og har også fått lese flere hundre sider med sakspapirer som jentas far har fått utlevert fra barnevernet.

- Jeg er nødt til å varsle. Jeg er sjokkert over at barnevernet fortsatt sender barn dit, sier jenta.

- Noen vil kunne mistenke at du er ute etter hevn, er du det?

- For meg er dette en måte å ta tilbake rettferdighet for meg selv på, og for andre ungdom som har bodd der. Mange av oss har gått igjennom mye i livet, vi fortjener bedre.

Dagbladet har anonymisert jenta fordi hun er mindreårig. Hennes biologiske foreldre, som har foreldreansvaret, har godkjent at hun intervjues.

Referat fra e-poster og meldingsutvekslinger viser at jentas familie tok kontakt med barnevernet flere ganger, der de skrev at de fryktet for jentas liv. Papirene viser at det også var andre som varslet, blant annet en helsesykepleier.

Dokumentene viser at jenta også sa ifra selv gjentatte ganger gjennom ti av de tolv månedene hun bodde på gården, og at det var flere forhold og hendelser som gjorde at hun ikke hadde det bra. I en av de første meldingene til barnevernet - skrevet to måneder etter at hun flyttet til gården - skrev hun:

«Jeg har aldri følt meg mer alene på et sted noensinne. Ingen spør hvordan jeg har det, og jeg får bare høre hvor frekk jeg er.»

«Jeg har gått igjennom mye dritt i livet mitt og følt meg lost flere ganger, men jeg har aldri følt meg så langt nede eller så rotet bort i tankene mine som jeg er nå.»

Omtrent samtidig, etter en samtale med jenta, skrev barnevernet dette i et internt notat:

«Hun føler ikke at det er et hjem, eller at de er glade i henne. Hun savner klemmer, nærhet, oppriktighet og det å gjøre ting sammen som en familie. Det er mye uoverensstemmelser og uro med/mellom de andre fosterbarna, og fosterfar og fostermor er mye opptatt av andre ting».

Dagbladet har fått innsyn i en oversikt som viser at det har vært uro på gården. Mellom 2018 og 2022 har politiet sendt barnevernet 12 bekymringsmeldinger om atferd, rus, kriminalitet og vold på fosterhjemsgården.

- Fosterforeldrene har gjennom åra tatt imot en del ungdommer som barnevernet har hatt problemer med å finne fosterhjem til, blant annet ungdom med en forhistorie med kriminalitet og rus. Det er ikke sånn at det endrer seg over natta når de blir flyttet til et nytt sted, og de er glade for at politiet sier ifra når de kommer over bekymringer slik at barnevernet, fosterforeldrene og barna kan snakke om dette. Men de aller fleste som har bodd hos dem har hatt en veldig bra utvikling, sier Elden.

Barnevernslederen i kommunen som plasserte jenta på gården, mener at de fulgte opp jenta etter beste evne og at de alltid skal høre på barn og ungdom som sier at de ikke vil være i et fosterhjem, men at det ikke betyr at de alltid gjør som ungdommen ber dem om.

- Ungdom som har en del rømminger, blir ført tilbake med tvang, dersom de ikke blir med frivillig. I tida ungdommene er på rømmen står de i fare for å utsette seg selv for skade og de står i fare for å bli utnyttet av andre. Dette vurderes som det mest akutte der og da, sier lederen.

Lederen forklarer at det kan være vanskelig å finne fosterhjem til ungdom med atferdsutfordringer.

- Når en da skal finne fosterhjem til en ungdom med atferdsutfordringer så må det være et hjem med erfaring og som en vurderer har forutsetninger for å kunne stå i det over tid, sier barnevernslederen.

Barnevernsdokumentene, som blant annet består av en rekke møtereferat og notater fra samtaler, viser at barnevernet gjennom hele perioden jenta bodde på gården fastholdt at jenta skulle være på gården. Papirene tyder ikke på at det på noe tidspunkt ble jobbet for å flytte henne. Heller ikke da fosterfar kjørte med henne i det hun selv kalte et «hundebur» - bagasjerommet på pickupen der hundene vanligvis lå. Det hadde ikke vært plass foran, kommer det fram av dokumentene, og ifølge jenta skjedde det flere ganger at hun eller en av de andre fosterbarna måtte krøke seg sammen bak gitteret i bagasjerommet.

Fosterfar hevdet overfor barnevernet at det bare skjedde én gang. Han beklaget, viser dokumentene, og barnevernet konkluderte i et notat med at «vi har tillit til at hendelsen ikke gjentar seg. Vi vil presisere at N.N. (jenta, red.anm.) ikke har sittet i et hundebur, men bak i en pickup med fysisk avstenging i form av et gitter fram til forsetene».

- Det var fortsatt forferdelig nedverdigende, sier jenta.

Fosterforeldrene sier via sin advokat John Christian Elden at de anser påstandene (om at det var et hundebur, red.anm.) som tilbakevist:

- Kommunen har sjekket ut påstandene, som også har vært etterforsket av politiet der saken er henlagt, sier Elden.

Jenta anmeldte både den ulovlige kjøringen og voldsepisoden. Anmeldelsen av kjøringen ble henlagt, mens politiet avsluttet saken om voldsepisoden med konklusjonen «selv om straffskyld anses bevist, finner påtalemyndigheten etter en samlet vurdering ikke å ville påtale handlingen».

- Jenta sa ifra gjentatte ganger. Faren hennes sa ifra gjentatte ganger. Jeg sa ifra gjentatte ganger, og etter hvert sa enda flere rundt henne ifra. Vi talte for døve ører. I denne jentas sak var opplevelsen at rettsvernet var tilnærmet lik null, fordi ingen ville tro på henne, sier advokat Torhild Holth, som er jentas advokat.

Dagbladet har gjort gjentatte forsøk på å komme i kontakt med ungdommen som jenta forteller at angrep henne, blant annet gjennom barnevernet. Vi har ikke lyktes med det. Jentas kritikk er imidlertid rettet mot myndighetene, som hun mener ikke hørte på henne.

Ifølge barnevernsdokumentene forklarte ungdommen at jenta hadde vært provoserende i forkant av slaget eller slagene. Det var flere vitner, og ifølge dokumentene er de uenige om hvor mange slag det dreide seg om og hva som var foranledningen. Men dokumentene viser at de var enige om én ting: Jenta ble utsatt for vold.

Etter det som i papirene beskrives som en utrygg barndom preget av foreldrenes konflikter, ble hun redd på innsida – og utenpå sint. Kaoset inni henne ble til en oppførsel så utagerende at faren, som hun bodde hos som barn, ba barnevernet om hjelp.

Jenta ble først plassert i fosterhjem hos andre familiemedlemmer, men dokumentene viser at ingen klarte å håndtere sinnet skikkelig eller forstå redselen hun bar på. Jenta ble plassert på institusjon, først én, og deretter en annen. Heller ikke de klarte å hjelpe henne, kommer det fram av jentas dokumenter.

Da det ble bestemt at hun skulle flytte til fosterhjemsgården var det ei skjør jente, sviktet av mange voksne, som ankom gården. I vedtaket om fosterhjemsplassering skrev barnevernet at jenta hadde «behov for trygge rammer, struktur, god omsorg og mye forutsigbarhet med omsorgspersoner som kan håndtere hennes følelsesuttrykk».

- Endelig skulle jeg få bo i et ekte hjem, med fosterforeldre som ga meg omsorgen og kjærligheten jeg så desperat trengte. Så feil det var. Gården var som en institusjon, det var ikke noe fosterhjem, sier jenta.

Fosterforeldrene så hun knapt, forteller hun - de bodde ifølge henne ikke engang i samme hus som fosterbarna.

- Det var kaldt og møkkete, og det lille vi fikk av mat var ofte gått ut på dato, hevder hun.

Fosterforeldrene avviser denne beskrivelsen.

Dokumentene Dagbladet har fått innsyn i, viser at barnevernet var klar over at fosterhjemmet fungerte mer som en institusjon enn et fosterhjem. I et notat beskriver de det slik:

«De driver en mini-institusjon hvor ungdommene bor i et hjemlig miljø, samtidig som de har både avlastning og veiledning».

Etter at jenta ble angrepet, stakk hun av fra fosterhjemsgården. Hun ville ikke tilbake, og i flere uker bodde hun litt hos venner og litt hos familie. Flere titalls av jentas barnevernsdokumenter handler om ukene etter at hun fortalte om angrepet. I møte på møte fastholdt barnevernet at jenta skulle tilbake til fosterhjemsgården og fire uker etter hendelsen ba de politiet hente henne og frakte henne tilbake til Vestlandet.

Barnevernsdokumentene viser at jenta ble fortalt at ungdommen hun fortalte at hadde angrepet henne, ikke skulle være på gården lenger, noe det viste seg at ikke stemte. I stedet hadde barnevernet sammen med fosterforeldrene lagt en plan for hvordan de skulle holde ungdommen som angrep og jenta atskilt. I et notat skrev de seinere at «dette er tiltak som viste seg å fungere, da hendelsen ikke gjentok seg».

- Fungerte for hvem? Ikke for meg i alle fall, jeg var livredd for å bli angrepet igjen og låste meg inne på rommet mitt. Jeg følte meg så sveket av barnevernet, sier jenta.

Advokat Torhild Holth mener barnevernet ikke forholdt seg til det jenta varslet om.

- Hennes gjentatte rop om hjelp ble årsakforklart i henne, hennes bakgrunn og hennes utfordringer – snarere enn reelle undersøkelser av om det kunne være noe i det hun fortalte, sier Holth.

Hun mener saken illustrerer et stort rettssikkerhetsproblem og at det gjelder mange fosterbarn.

- Også ungdom med atferdsproblematikk, rusproblemer og psykiske utfordringer kan snakke sant og de har som alle andre krav på å bli tatt på alvor, sier Holth.

Både advokaten og jentas far klaget til Statsforvalteren da jenta ble tvangssendt tilbake til fosterhjemsgården i mars 2021. Det tok bare noen dager før Statsforvalteren åpnet tilsyn med barnevernstjenesten i kommunen som hadde plassert jenta på gården, men så gikk månedene uten at det kom noen konklusjon.

I mellomtida ble jentas familie gradvis mer bekymret for henne. Gjentatte ganger rømte hun, før hun ble funnet og fraktet tilbake. Flere ganger henvendte jentas familie seg til barnevernet og ba dem om å få henne vekk fra gården, viser dokumentene.

Først i slutten av august 2021, kom konklusjonen. Statsforvalteren skriver i sin rapport at barnevernstjenesten ikke hadde lagt godt nok til rette for samarbeid med jentas far. Statsforvalteren konkluderte også med at barnevernet ikke hadde fulgt barnevernloven og forvaltningslovens regler for innsyn i sakens dokumenter, de hadde heller ikke behandlet jentas krav om å få dekket advokatbistand.

- Det var godt at Statsforvalter konkluderte slik, samtidig var det overraskende at det virkelig alvorlige i saken ble regnet som akseptabelt, sier jentas far.

For Statsforvalteren konkluderte med at barnevernstjenestens håndtering av hendelsen der hun fortalte om vold og fosterfarens kjøring med jenta usikret i bilen, samt måten de tvangssendte henne tilbake til fosterhjemsgården med politi, var «i tråd med regelverket og forsvarlig».

Leder for barnevernstjenesten som plasserte jenta på gården, mener de gjorde det de kunne for jenta.

- Tilsynsrapporten viser også at vi ikke hadde lovbrudd i oppfølgingen av jenta, men det er vanskelig å gi god nok hjelp til ungdom som unndrar seg omsorg og som har atferdsutfordringer, sier lederen.

Jenta beskriver situasjonen som nærmest uutholdelig. Enda en gang rømte hun, viser papirene, denne gangen til en kamerat og hans familie. Da de fikk høre hele jentas historie, kontaktet de barnevernet og sendte Statsforvalteren et ti sider langt varsel.

- Vi var nødt til å gjøre noe. Jeg er fortsatt rystet over måten denne jenta ble behandlet på, sier en av dem som skrev varselet.

Tre uker seinere besluttet plutselig barnevernet at jenta skulle flytte fra fosterhjemsgården. I jentas barnevernsdokumenter begrunnet ikke barnevernet det med annet enn at «N.N. vil ikke få den ro som barnevernstjenesten har jobbet med, da barnevernstjenesten og far er uenige om plasseringen. Og når det blir uro over tid, er ikke dette til beste for barnet lengre».

Familiemedlemmene som tidligere hadde forsøkt å være fosterhjem for jenta, skulle gjøre et nytt forsøk.

Når Dagbladet møter jenta i desember i 2022 har det gått ett år og to måneder siden hun reiste fra fosterhjemsgården for godt.

- Det er sårt å snakke om og det er vondt å tenke på at det fortsatt bor barn der.

- Jeg føler meg heldig som kom meg vekk fra fosterhjemsgården.

Jenta går i dag på skole og jobber. Hun bor for seg selv under oppsyn av fosterforeldre i etasjen under, og hun har kontakt med begge sine biologiske foreldre.

- Jenta burde aldri vært tvangssendt dit. Heldigvis hadde hun støttespillere som ikke ga opp, men for en ungdom som ikke har et slikt nettverk rundt seg kan man jo tenke at en slik opplevelse kan være ødeleggende både for troen på barnevernet, troen på politi og troen på at det finnes voksne som vil at du skal ha det bra, sier advokat Torhild Holth.

Artikkelserien er støttet av Dagbladets Stiftelse.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer