Fotballdiplomatiet

Krigen i Georgia har ført til at de tidligere fiendene Tyrkia og Armenia nå snakker sammen, skriver Jan-Erik Smilden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET BLE SKREVET historie da Tyrkias president Abdullah Gül i september dro til Armenia for å se VM-kvalifiseringskampen i fotball mellom hans hjemland og Armenia. Nå vant Tyrkia kampen 2-0, men det var mindre viktig. Besøket var ikke mindre enn sensasjonelt; Tyrkia har ikke normale diplomatiske forbindelser med sitt naboland, og grensene mellom de to landene har vært stengt siden 1993.

I går fortalte Tyrkias utenriksminister Ali Babacan at den armenske utenriksministeren Eduard Nalbandian skal besøke Tyrkia seinere i år. Det er også snakk om direkte handelsrelasjoner mellom de to landene. Kaukasus er en politisk kruttønne, men konfliktene har vært betegnet som «frosne» inntil krigen mellom Russland og Georgia i begynnelsen av august. Med ett så partene i området hvor farlig situasjonen var.

ARMENIA HAR SIDEN begynnelsen av 1990-tallet okkupert enklaven Nagorno-Karabakh og flere omliggende distrikter i nabolandet Aserbajdsjan og har etablert en korridor derfra til Armenia. 20 prosent av Aserbajdsjans område er på armenske hender, og ti prosent av azeribefolkningen er blitt internt fordrevne. Det har vært våpenhvile siden 1994, men det oljerike landet Aserbajdsjan har de siste åra rustet kraftig opp militært.

Nagorno-Karabakh-konflikten var hovedårsaken til at Tyrkia stengte grensene til Armenia i 1993. Men forholdet mellom de to landene har alltid vært preget av fiendskap. Armenia ble anerkjent som selvstendig stat i 1991 etter Sovjetunionens oppløsning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tyrkia har siden den tid støttet sine etniske fettere i Aserbajdsjan. Samtidig har tyrkerne opprettholdt et godt forhold både til Russland og til Georgia. Georgia er ikke minst viktig fordi oljerørledningen fra Baku i Aserbajdsjan til den tyrkiske havnebyen Ceyan går gjennom georgisk område.

DEN RUSSISKE NEDSABLINGEN av georgiske militærstyrker i august viste tyrkerne hvor farlig denne situasjonen var. Men det var ikke bare Tyrkia som ble skremt. Armenia har tradisjonelt hatt gode relasjoner til Russland, men Georgia-krigen var et bevis på at russerne ikke aksepterer så mange politiske krumspring i sin bakgård. For det opprustede Aserbajdsjan var det en tankevekker at Georgia, som også hadde økt sin militære kapasitet kraftig, spilte musas rolle mot den russiske bjørn. Og selv om russerne både har hevdet at de handlet defensivt i Georgia og har brukt den verbale storslegge mot vestlige kritikere, er det liten tvil om at også Kreml har forstått det politiske alvoret i at konfliktene i Kaukasus er uløste. Det er på den bakgrunn man må se toppmøtet mellom presidentene i Russland, Aserbajdsjan og Armenia utenfor Moskva 2. november. Møtet endte i en felles erklæring om at partene ønsker en fredelig løsning på konflikten i Nagorno-Karabakh.

NÅ ER DET LANGT IGJEN til en løsning på denne konflikten, men det er i alle fall bevegelse. Situasjonen i Nagorno-Karabakh henger også nøye sammen med konflikten mellom Tyrkia og Armenia. Derfor snakker tyrkerne nå også om å invitere presidentene i Armenia og Aserbajdsjan til Ankara i snarlig framtid.

Det største hinderet for normalisering mellom Tyrkia og Armenia går nesten hundre år tilbake. Fra 1915 til 1918 ble hundretusener av armenere drept etter å ha blitt deportert fra sine hjemsteder av myndighetene i det daværende osmanske riket. Armenerne sier et helt folk ble uskyldige ofre for folkemord. Tyrkiske myndigheter benekter fremdeles at hensikten med deportasjonene var å utrydde armenerne, men at de kom som en følge av at armenske grupper hadde alliert seg med russiske myndigheter – i håp om å få etablert en egen armensk stat på osmansk territorium.

Den armenske diasporaen har engasjert seg kraftig for å få verdenssamfunnet til å erklære det som skjedde for snart hundre år siden som folkemord. Den franske nasjonalforsamlingen har vedtatt å bruke folkemord-begrepet, et forslag om det samme ligger i den amerikanske kongressen.

NÅR TYRKISKE MYNDIGHETER hører ordet folkemord, går de i skyttergravene. Tyrkerne vil ha seg frabedt å bli puttet i samme bås som Hitler-Tyskland. Skal forhandlingene mellom Tyrkia og Armenia lykkes, må begrepsbruken endres. Armenske myndigheter synes å være på glid i dette spørsmålet. Det begge sider kan bli enige om, er å diskutere hva som skjedde – uten nødvendigvis å bruke det kontroversielle ordet folkemord. Håpet er at historikere fra tyrkisk og armensk side kan komme sammen og forske i det omfattende kildematerialet som eksisterer.

Kanskje kan i alle fall noen av konfliktene i Kaukasus løses ved fredelige midler. Kanskje er det behov for mer fotballdiplomati.