Fotballproffenes rettslige stilling

Streiken som de profesjonelle fotballspillerne nylig gjennomførte, har bevisstgjort nye rettslige problemstillinger for norsk fotball og norsk idrett generelt. Det er på tide.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fra fotballens innføring i Norge på slutten av 1800-tallet og frem til 1980-årene var norsk fotball tuftet på amatøridrett og klubbmedlemskap. Fotballtinget vedtok i 1984 å innføre non-amatørkontrakter, noe som innebar at fotballspillere kunne motta lønn. Men fotballen måtte ikke være hovedbeskjeftigelsen. Fra 1991 ble det adgang til å ha fotball som hovedbeskjeftigelse ved å tillate profesjonelle spillere å delta i kamper. Det er utvilsomt at profesjonelle fotballspillere er arbeidstakere i arbeidsmiljølovens forstand.

Standard

Norges Fotballforbund (NFF) har utarbeidet standardkontrakt for profesjonelle fotballspillere. Den bygger på forbundets egne kontrakter fra amatørtiden og Norges Idrettsforbunds (NIFs) og NFFs lover. Disse lovene vedtas på forbundsting hvor det er klubbene - dvs. arbeidsgiverne - som bestemmer. Idrettens lover stiller bl.a. krav om medlemskap i klubben for å kunne utøve yrket som fotballspiller, noe som medfører betydelige og urimelige foreningsrettslige forpliktelser. Slik er det ikke ellers i Europa. Og slik er det ikke for trenere eller støtteapparatet for øvrig.

Da den profesjonelle fotballen ble tillatt i Norge, skjedde det uten at det ble tatt prinsipielt standpunkt til en rekke rettslige spørsmål. Fra amatøridrettens tid henger det derfor igjen at fotballspilleren må være medlem av klubben han representerer for å kunne bli spilleberettiget. Hvorfor skal det nødvendigvis være slik for en profesjonell fotballspiller som er ansatt i klubben?

Formell

Det karakteristiske for profesjonelle spillere er at de kun har en rent formell tilknytning til klubben og ikke er reelle klubbmedlemmer som deltar på medlemsmøter og årsmøter, stiller opp på dugnader, påtar seg tillitsverv eller utøver annen idrett enn som profesjonelle fotballspillere i klubben. Så godt som alle vesentlige karakteristika ved et aktivt medlemskap i klubben mangler ved den profesjonelle fotballspilleren.

Forhandle

Det kan neppe være andre grunner enn historiske eller vrangforestillinger fra idrettsorganisasjonenes side som tilsier at de profesjonelle fotballspillerne må være medlemmer i den klubben de er ansatt i. Standardkontraktene til NFF forbyr partene i en arbeidsavtale å forhandle om og avtaleregulere fordeling av overgangsbeløp ved salg av spilleren, såkalt «tak» på overgangsbeløpet og fordeling av rettighetene til spillerens navn, signatur og bilde. Disse rettighetene tilhører åpenbart den enkelte idrettsutøver. Men idretten har tatt disse rettighetene fra idrettsutøverne gjennom vedtak på forbundstingene, uten mulighet for utøverne til å påvirke reglene. Urimeligheten forsterkes ved at de samme idrettslige reglene forbyr partene i en arbeidsavtale å forhandle om og regulere disse rettighetene i arbeidsavtalen.

I den profesjonelle fotballen i Europa forøvrig forhandles det om alle disse rettighetene. Det er f.eks. vanlig at klubben betinger seg retten til bilde av spilleren avfotografert i klubbdrakten og andre supportereffekter. Forøvrig beholder spilleren selv rettighetene til eget bilde, signatur og navn. Det forhandles om «tak» på overgangsbeløp ved videresalg, fordeling av overgangsbeløp osv.

Streiken som fotballspillerne gjennomførte, har nok bevisstgjort en del idrettsutøvere i spørsmålet om fordeling av rettigheter mellom arbeidsgiver og arbeidstager. Spørsmålet om tvunget medlemskap i klubbene bør bli tema ved neste anledning.

Tar ikke idretten selv opp denne problemstillingen og løser opp den bindingen som er der i dag, kan vi se for oss at en profesjonell idrettsutøver vil prøve spørsmålet rettslig for de alminnelige domstoler. Selv er jeg ikke særlig i tvil om utfallet. En dom kan få like sjokkartede virkninger for norsk idrett som Bosman-dommen av 15. desember 1995 fikk i sin tid.