Fotokontroll

De digitale kameraene sletter livene våre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVEM HAR IKKE anstrengt seg til det ytterste for å ta seg godt ut på bildet knipset i all hast i et bryllup, i en ferie, i en middag.

Du vet hvilken side som er din beste og om du skal smile med åpen eller lukket munn. Men inntil nylig har du likevel ikke hatt full kontroll over det endelige resultatet.

DERFOR HAR DU i smug revet i stykker mislykkede papirbilder, du har lagt dem i en skuff, eller bladd fort forbi albumsida der dobbelthaka kommer litt for godt fram. All denne ergrelsen er nå historie. Det har de digitale kameraene sørget for. Nå er det mislykka bildet slettet fra displayet på kameraet lenge før det noen gang når et fotolaboratorium. Alle bilder blir fortløpende veiet, vurdert og slettet/godkjent av deg selv.

SLIK HAR VI funnet nok et område der vi har full regi over vår egen selvframstilling. Vekk med det bildet, der den hånda kommer inn fra høyre. Slett det bildet der han har falt i søvn i bakgrunnen. Og slik retusjerer og sensurerer vi kanskje de mest interessante og tilfeldige historiene om oss selv. De øyeblikkene som forteller noe annet, i kraft av nettopp ikke å fortelle det vi hadde tenkt de skulle si.

NOEN TEORETIKERE HAR sammenliknet det å bli tatt bilde av med et møte med døden.

Dette sekundet der du festes til papiret, knips!, er allerede over, du skal dø en gang, men dette fastfrosne øyeblikket av deg blir igjen. Fotografiet representerer det subtile øyeblikket da du er et subjekt som er i ferd med å bli objekt. Roland Barthes har kalt det en mikroopplevelse av døden: «Jeg blir til spøkelse.»

OM 100 ÅR ser oldebarna dine på deg og lurer på hvem du var. Da er det ikke umulig at de mislykkede bildene faktisk er de beste. Tenk på alle de gangene du følte kameraet mot deg. Da du tilla deg en annen kropp og forvandlet deg til bilde. Du er på ditt beste når du glemmer å posere. Eller som Barthes skrev: «Jeg ønsker at mitt bilde, blant tusener av foto, skiftende etter situasjon og alder, alltid faller sammen med mitt jeg. Men det er det omvendte som skjer: Det er meg som aldri faller sammen med mitt bilde». Barthes\' bok «Det lyse rommet. Betraktninger om fotografiet» kom ut like før han selv ble spøkelse - påkjørt og drept i et fotgjengerfelt i Paris i 1980.

BARTHES SKRIVER AT han elsker de bildene som har tilfeldighetene i seg. Disse tilfeldighetene kaller han bildets punktum. Punktumet er ofte en detalj som setter bildet i kontakt med virkeligheten og skaper en rystelse i den som ser. Men denne detaljen kan ikke planlegges av fotografen. Den er interessant i kraft av å være utilsiktet og tilfeldig. Fotografen bare var der - og dokumenterte. Han regisserte ikke det som skjedde.

SLIK SETT ET alle de velkomponerte posørbildene som slapp gjennom vår strenge evaluering en forfalskning av de livene vi levde.