Foucaults nye liv

Michel Foucault, betydelig intellektuell figur i Frankrike, døde for 20 år siden. Nå minnes han.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): Idéhistorikeren og filosofen Michel Foucault (1926- 84) rager i det franske intellektuelle landskapet, også nå, 20 år etter sin død. Ikke minst fordi han skrev veldig åpne verk, som stadig er grunnlag for intense diskusjoner. Foucault kjempet mot enhver form for makt. Hans verk tolkes gjerne som en «redskapskasse» for å forstå omverdenen, men også endre den. Målet var å bevege ordene så de igjen kunne bevege ting. Ifølge avisa Libération, som sto filosofen nær, er hans verk som hans befriende latter.

DANIEL DEFERT

, også filosof, var Foucaults venn gjennom mer enn 20 år. Deres møte fikk stor betydning for begges verk, ikke minst Foucaults. For første gang nå har Defert akseptert å snakke om Foucaults død. Han fikk vite dødsårsaken da han så dødsattesten: aids. Legene hadde aldri villet bruke det ordet. På den tida var aids veldig lite kjent. Viruset var bare så vidt oppdaget. Foucault var selv klar over at det kunne være det, men trodde til siste stund at det ikke var det. Daniel Defert stiftet etter Foucaults død foreningen Aides, mot aids, som har fått stor betydning i kampen mot aids, og i hele det medisinske landskapet.

«MITT LIV

er ikke interessant,» pleide Foucault å si. Han vil heller bli husket for sitt livsverk. Fra 1960-åra var han en av Frankrikes fremste på sitt område, og en av de mest innflytelsesrike figurene i det franske kulturelle landskapet. Han ønsket å plassere kunnskap i et uoppdaget perspektiv. Han ville for all del ikke være klassisk. Kunnskap måtte være fri. Han ville gi nytt lys, og vekke leseren. Hans eneste forbilder var Marx, Nietzsche, Bachelard og Canguilhem. Først interesserte han seg for mental sykdom, med utgangspunkt i hvordan mennesket, også det mentalt syke, erfarer verden. Siden ble han mest kjent for sin «diskursanalyse» av det skrevne og det talte ord, knyttet til bestående institusjoner.

FOUCAULTS VERK

fortsatte å bli utgitt etter hans død. Fire bind av «Ord og skrifter» ble utgitt i 1994. Det blir stadig diskutert og debattert i større og større fora. Kollega Pierre Bourdieu anser Foucault som den «spesifikt intellektuelle». Akkurat det Frankrike elsker og verdsetter så høyt. Franskmennene benytter enhver anledning til å feire jubileer for en betydningsfull persons død eller fødsel. Men denne gangen er det ikke snakk om å hente Foucault ut fra glemselen, for han har aldri vært glemt. Han har kanskje ikke etterlatt seg en arv, eller teser som man ville nøye seg med å tolke, men han har tegnet et slags veikart, som hans disipler kan forsøke å følge. Han rakk ikke mer, for han ble brutalt revet bort, bare 58 år gammel. Mange står i takknemlighetsgjeld til Foucault. Takket være ham tenker man annerledes.