I mars 2022 blir Juliane Austad (24) kåret til «Årets treningsprofil» under en prisutdeling i Oslo.

Den åpne og aktive Fevik-jenta har gjennom flere år delt treningshverdagen sin på Instagram, og slik bygd seg opp et publikum på over 12 000 personer.

Plutselig blir alt snudd på hodet.

Fem måneder etter prisutdelingen får Juliane et smerteanfall, som gjør at hun verken klarer å gå eller spise selv.

- Jeg gikk fra å være fysisk sterk og i god form til å måtte få hjelp til å kle på meg og gå på do, forteller hun til Dagbladet.

Nå kjemper hun seg tilbake til hverdagen - steg for steg.

Det var Grimstad Adressetidende som omtalte Julianes historie først.

- Trodde jeg var gravid

Marerittet begynner med en tur på legevakta. Denne gangen er det ikke Juliane som skal undersøkes, men sønnen hennes, som har fått høy feber.

I bilen på vei hjem får Juliane ekstreme smerter i magen.

- Jeg tenkte først at det var menstrausjonssmerter, siden det ga seg etter hvert. Da vi kom hjem, ble jeg dårligere og dårligere ganske fort, forteller hun.

Hun legger seg i senga i et håp om at formen vil bli bedre over natta. Etter å ha sovet et par timer våkner hun av smertene, som er tilbake for alvor. Juliane klarer å krabbe ut av senga og inn på badet, der hun får tappet seg et varmt bad.

- Det var det første jeg tenkte på, siden det hjalp meg da jeg var gravid, sier hun.

Etter hvert begynner hun å lure på om en uventet fødsel er i gang.

- Sulten hele tida

Hull i hukommelsen

Morgenen etter ringer hun moren sin, som kjører henne til legevakta.

- Da vi satt på venterommet, ble jeg akutt dårlig. Jeg klarte ikke å sitte, så jeg måtte bli lagt i en rullestol og tatt inn på akuttmottaket, sier Juliane.

Tida som følger, husker hun lite av. Men noen få episoder sitter sterkt i minnet.

- Jeg lå sammenkrøllet i ekstreme smerter og ristet og skrek, og døste ut av bevissthet. I et øyeblikk føltes det som om jeg tok en fot ut av verden, sier Juliane, og fortsetter:

- Det eneste jeg klarte å tenke på, var sønnen min, og at han er for liten til å huske meg hvis jeg forsvinner nå.

Uspesifisert diagnose

I første omgang blir Juliane liggende på sykehuset i to uker. Legene tar masse prøver for å finne ut av hva som er galt, men alle kommer tilbake negative.

- De første ukene var jeg veldig redd. Det var mye snakk om alvorlige sykdommer, som kreft, sier Juliane.

Men de mest alvorlige sykdommene blir utelukket, én etter én. Til slutt konkluderer legene med at magesmertene skyldes kolitt.

Ifølge Lommelegen kan man med stykdommen akutt oppleve å få feber, dårlig allmenntilstand og kraftige magesmerter. I alvorlige tilfeller kan dette kreve sykehusinnleggelse.

Hvorfor Juliane ble riktig så syk, vet de fortsatt ikke.

- Det har vært sårt og vanskelig at de ikke har funnet ut noe mer. Jeg har ingen garantier på om jeg blir dårlig igjen, så det eneste jeg kan gjøre, er å håpe at jeg er ferdig med det verste, sier hun.

- Klager på hver minste lille ting

Syk småbarnsmor

I lang tid er Juliane det hun beskriver som «en sprettball» mellom sykehuset og hjemme. Enten står formen stille, eller så blir smertene verre.

- Det verste med å være på sykehuset er at jeg ikke fikk være en del av hverdagen til sønnen min, forteller Juliane.

- Spesielt den første tida var sår. Jeg var sengeliggende, og kunne så vidt ha ham på fanget siden jeg ikke hadde noe kraft, legger hun til.

Samtidig blir sønnen en stor motivator for å bli bedre.

- Det eneste jeg tenkte på, var at jeg ville hjem til ham.

Hun understreker at støtten fra samboeren og familien har vært viktig i den tøffe tida.

- Vil tilbake

De siste seks ukene har Juliane opplevd stor progresjon, og 1. januar klarte hun å gå for egen maskin for første gang etter at hun ble syk.

- Det er viktig for meg å holde fast på alle de små seierne. Jeg tror det har holdt motet mitt oppe, for det har vært dritt, for å si det rett ut, sier hun.

For Juliane, som lenge var vant med å være fysisk sterk og i god form, var det utfordrende å akseptere at hun trengte hjelp.

- Tilvenningen var vanskelig i starten, men når jeg ikke hadde noe valg, ble det naturlig, sier hun.

På samme tid tror hun at viljestyrken og dedikasjonen hun fikk gjennom treninga, har hjulpet henne i restitusjonen av sykdommen.

- Jeg har sagt til meg selv at jeg vil komme meg tilbake dit en dag. Jeg er sta, og vil få til ting, sier Juliane bestemt, og fortsetter:

- Det har vært en hard høst, men jeg håper og tror at det bare vil gå oppover nå.