Fra Babylon til Google

Kulturkritikeren Naomi Klein frykter at også bibliotekene skal bli kommersialisert. Men så langt tyder lite på det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KNAPT NOEN kulturinstitusjon er omfattet av så positive følelser som biblioteket. I en doktoravhandling har høyskolelærer Svanhild Aabø nylig påvist at hele 94 prosent av befolkningen mener det er en demokratisk rettighet å ha et folkebibliotek i kommunen. Innbyggerne mener at de får det firedobbelte igjen for hver skattekrone som brukes til biblioteket. Nå som posthuset forsvinner fra bygdene, da skoler sentraliseres og kulturinstitusjoner flest pålegges betydelig økonomisk egeninnsats, synes bokas hus å være beskyttet. Svanhild Aabøs undersøkelse søker å finne et mål for den økonomiske nytten samfunnet som helhet har av bibliotekene. Argumenter for opplysning, kultur og kunnskap har i dag ikke samme gjennomslagskraft som pengeargumentene. Derfor må også bibliotekets folk finne slike begrunnelser for bruken av offentlige midler. De kan f.eks. si at bibliotekene gjennom sin kunnskapsformidling bidrar til økt produktivitet og generell verdiskaping. Biblioteket er en del av den livslange læring.

MEN DET VAR HELT andre verdiforestillinger som var motivet for de første boksamlerne som stilte sine bøker til disposisjon for et lesende publikum. Dannelseseliten, selv i det gamle bondesamfunnet, hadde så tidlig som på 1600-tallet tilgang på bøker. Bøndene var lese- og skrivekyndige, skal vi tro kulturforskeren Jostein Fet, som har utgitt bøkene «Lesande bønder» og «Skrivande bønder». Fet tegner et mangesidig og annerledes bilde av den norske bondekulturen i førmoderne tid enn det som har vært rådende: Nemlig at bøndene i Norge for det meste var uvitende og analfabeter til for 150 år siden. Filologen Trygve Riiser Gundersen skriver i en omtale i Nytt Norsk Tidsskrift at bøndene i Fets bøker står fram som pågående i sin befatning med skriften, i tilegnelsen av fremmede tegn, fremmede ord, fremmed kunnskap. Det eksisterte simpelthen en folkelig lesekultur før skolen ble alminnelig utover 1700-tallet. Lesekyndighet var et tegn på kulturell oppdrift lenge før opplysningstida, da boklig kunnskap fikk plass i menneskenes liv som et gode i seg selv.

GJENNOM BØKENE oppsto en utvekslingsprosess mellom høy og lav, leg og lærd, mellom forskjellige samfunnslag og kulturelle sjikt. Slik fungerer bibliotekene den dag i dag. 1800-tallet var leseselskapenes, leseforeningenes og etter hvert almuebibliotekets gjennombruddstid. Slik sett er institusjonen plassert et sted mellom stat, marked og sivilsamfunn, som en fjerde sektor, med et hovedansvar for å fremme dannelse, understøtte demokratiet, fremme likhet og sosial rettferdighet, sørge for informasjonstilgang og opprettholde en sosial møteplass. Allerede fra 1870-åra fikk bibliotekene statlig støtte. I dag lærer bibliotekaren barn å lese, hun introduserer unge til forskningens verden og åpner informasjonsteknologien for eksperimenter og risikoer. I det digitale verkstedet kan man både se og lage videoer og film. Og Google har inngått samarbeid med verdens fremste forskningsbibliotek. I den elektroniske verden åpner det seg muligheter uten grenser, hver time som går. Men ett har det klassiske bibliotek og Internett felles. De er i prinsippet gratis, selv om truslene mot det er mange.

KUNNSKAP som kulturell kapital er ulikt fordelt. Biblioteket skal utjevne dette og gi alle mulighet til å ta del i fellesarven. Gjennom 150 år har det vært skolefolkets hjem og en del av folkedanningstradisjonen. De som bygde bibliotekene, var nasjonale strateger: Aarflot, Wergeland og Sundt. Derfor har det oppstått en samhørighet mellom brukere og institusjon. Det handler om kollektivt eierskap og kulturelt fellesskap, verdier som i dag er under press. Jeg ringer rådmannen i Inderøy, mitt fødested, og spør Einar Jakobsen hvorfor kommunen har satset mange millioner på folkebiblioteket nå som innstramminger i kommuneøkonomien hører til dagens orden, og da svarer han: «Biblioteket er et fristed for mange, for de unge, for innvandrere og for gamle. De som driver det er entusiaster, glade i boka. Da er det ikke lett for en rådmann å gå på dem og forlange nedskjæringer.»

BIBLIOTEKET har en historie som strekker seg tilbake til Babylon. Det spilte en helt sentral rolle i antikkens Hellas. I Efesos, dit Paulus sendte sine brev, var biblioteket sentrum i byen, med underjordiske ganger til maktsentra som bordellet og de varme badene. I det 4. århundrets Roma skal det ha vært 29 offentlige bibliotek i byen. I Norge spilte det en vesentlig rolle i demokratiseringen og nasjonsbyggingen. En slik institusjon bør kunnskapssamfunnets rådmenn, ordførere og stortingspolitikere avholde seg fra å gå løs på.