Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Fra Bagdad til Kaupang

I Bagdad var det noen som ville ødelegge historien. Her hjemme blir den omtolket, bl.a. med utgangspunkt i de nye utgravingene i Kaupang i Vestfold som Universitetet i Oslo står for.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PÅ SELVESTE 1. MAI

kunne statsminister Kjell Magne Bondevik fortelle partifeller i Vestfold at regjeringen hadde bevilget fem millioner kroner til å fullføre utgravingsprogrammet i vikingtidsbyen Kaupang i Tjølling. Og, la statsministeren til, «...regjeringen følger nøye med på hva som skjer...». Jeg syns det er oppsiktsvekkende at en så beskjeden bevilgning ble til en regjeringssak. Men så har vel regjeringen oppdaget at historien ikke er så ueffen også som politisk virkemiddel. Ellers har jo denne regjeringen, med sin liberalistiske tilbøyelighet, ved flere anledninger vist at den har mindre sans for tradisjonsverdiene enn kroneverdiene: Den kongelige mynt skal selges til Finland etter godt over 300 års virke. Gode, velprøvde akademiske tradisjoner skal avvikles ved våre universiteter og museer og tradisjonssamlinger sultefôres og pålegges stadig økende egeninntekter.

HVA ER DET

som plutselig får regjeringen til å øyne verdien av å se seg litt tilbake? Er ikke det som graves fram av jorda nede ved strandkanten i Tjølling, i utakt med det som kreves i våre dagers globaliserte og pengefikserte samfunn? Eller er det ikke slik? De siste ukene har vi jo sett at kulturminner har politisk betydning av første orden. Plyndringen av nasjonalmuseet i Bagdad er blitt et vitnemål om at historie og tradisjon er noe et folk har bruk for. Det må vernes fordi det er andre som har interesse av at det fjernes fra jordas overflate, slik Taliban gjorde i Afghanistan da de ødela Buddha-figurene. Fortida passet ikke inn i makthavernes politiske vyer for framtida.

MEST AV ALT

forteller dette at kulturminner er farlige og kan misbrukes eller brukes, alt etter som maktens menn og kvinner ønsker det. I vårt eget land ble historien brukt i kampen for kulturell og nasjonal selvstendighet på 1800-tallet og langt inn i forrige århundre, akkurat som i alle andre land i Europa. Våre store historikere i første halvdel av 1800-tallet, Rudolf Keyser og P.A. Munch understreket derfor det unike ved oss nordmenn, vi var en helt spesiell stamme av mennesker, med linjer tilbake til oldtida. Vår selvstendige bonde var selve urnordmannen, som rett nok fikk noen århundrer som leilending, først under Kirken og deretter under danskeveldet, men som i vikingtida var en stolt selveier, i mot-setning til bøndene ellers i Europa.

I DAG ER DET

ikke like stor interesse for denne versjonen av historien vår. Det nasjonale kan dempes til fordel for det globale perspektiv. På Stiklestad legges det større vekt på slagets betydning som markering av overgangen til ny tro og nye skikker enn den nasjonale samlingen. I dag kan Olav den helliges fall betraktes som et symbol på omstilling, et nøkkelbegrep i dagens politikk og økonomi. Og hva kan vi forstå om nåtida ved å studere funnene i Kaupang? Det ville jeg se nærmere på og fikk med meg prosjektlederen, arkeologen Dagfinn Skre fra Universitetet i Oslo, for å vandre i vikingbyborgernes fotspor. De finnes bokstavelig talt like under matjorda, et tydelig fotavtrykk etter en viking ble avdekket i fjor. Men først og fremst inneholder funnene minner om omfattende byaktiviteter og urbanitet allerede fra siste del av 700-tallet. Og det er ikke det nasjonale som bryter fram under kulturjorda, men vitnemål om samhandel og kulturelt fellesskap med Europa og den arabiske verden. Ja, landskapet vi befinner oss i, var mer dansk enn norsk. Det er et dynamisk samfunn som avtegner seg, det skjer en kontinuerlig omstilling. Allerede om lag 100 år etter at Kaupang ble skapt, var både Skiens-byen og Oslo-byen under utvikling, med nye urbanismekonsepter. Det var bysamfunn av kontraster og mangfold.

SLIK KAN OGSÅ

arkeologien forholde seg til de store spørsmål i samtida når den retolker fortida i lys av nye tankeretninger. Vikingtida ble ikke skapt for å lage en nasjon, vikingene selv hadde et utsyn mot resten av Europa. Det fremmede hadde en stor plass i deres liv og deres forestillinger. Vikingene opplevde akkurat som vi i dag at andre folk hadde verdifulle innslag i sin kultur som de kunne ta opp i sin egen. Derfor er det slett ikke så viktig å plassere oss selv på vikingenes skuldrer, slik de nasjonale historikerne gjorde. Vikingenes kultur var annerledes enn vår, som innvandrernes kultur er det i dag. Vikingkulturen er vår først og fremst i den forstand at det vikingene gjorde, foregikk ved de samme strendene, i de samme fjordene og mellom de samme elvene og bekkene som vårt liv utspilles i dag. Men det de hadde inni seg av tanker og forestillinger, var annerledes, akkurat som våre innvandrende nye nordmenn fra nære og fjerne land.

I DAG ER DET

viktigere å opparbeide kompetanse til å forstå annerledeshet enn til å se eksklusiviteten i vårt eget. Samtidig skal vi også handle og samhandle på et globalt marked. Da er det naturlig å legge vekt på at det allerede for over 1200 år siden kom perler og mynter ikke bare fra Kalifatet, som hadde sete i datidas Bagdad, men helt fra India til våre nordlige bydannelser. Ja, selv den skandinaviske hedendommen representerte et dynamisk tanke- og følelsesliv som sto i forbindelse med tilsvarende forestillinger ellers i Europa og med forgreininger til Orienten. Og selve samfunnsformasjonene hadde en uendelighet av varianter. Til og med det økonomiske fenomenet inflasjon og sviktende konkurransekraft var noe som dukket opp i våre første bydannelser: Det som i begynnelsen ble laget på bestilling, ble etter hvert masseprodusert for et marked. Og her kunne tilreisende håndverkere med gunstigere rammebetingelser gjøre det bedre enn våre egne. Byene var i det hele tatt mangfoldets scene: Byluft gjør fri, som det heter. Den åpnet for vikingtokt og rikdomsoppbygging utenfor landets grenser for datidas Kjell Inge Røkke. Hadde man ikke god byrd, kunne man skaffe seg anseelse gjennom dåd og ny rikdom.

DETTE ER DET

samfunnet som våre fortidsvitere nå ruller opp for oss bl.a. med utgangspunkt i det store arkeologiske prosjektet i Kaupang. For dagens unge generasjon fortoner dette seg som mer spennende og nyttig som kulturell kapital enn de nasjonale og sosiale vyene fra de to forrige århundrene. Derfor strømmer interesserte skoleelever til utgravingsplassen. Og når regjeringen - Kongens eget råd - følger med på det som avdekkes, er det kanskje av samme grunn: Selv i ei tilsynelatende historieløs tid er tradisjon, langtidshukommelse og korttidsminne bidrag til å forstå samtida. Og det er i alle fall greiere å omtolke enn å ødelegge kulturminnene.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media