Fra burka til Oslo

Er kvinnene i Afghanistan verdt å kjempe for? spør Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den afghanske undervisningsministeren, Haneef Atmar, får ikke lov til å reise ut av landet uten å komme tilbake med penger, eller universitetsstipender. Da han kom til Oslo denne uka, visste han også hva han skulle si for å appellere til norsk bistand. Etter flere år som leder av Kirkens Nødhjelp i Afghanistan, kjenner han sine nordmenn og snakker mer overbevisende om betydningen av likestilling enn mange av sine norske kolleger. Det er heller ingen festtale han holder. Han har med seg konkrete forslag som er i ferd med å omsettes til handling. Det han trenger er mer penger. Alltid mer penger.

Selvfølgelig høres Atmar straks mer inntrengende ut når man vet at spørsmålet om kvinners rettigheter i hans hjemland bokstavelig talt handler om liv og død. I et ekstremt konservativt og mannsdominert land, er kvinner ikke bare undertrykt. Mange er lovløst vilt. Flere kvinner dør av vold i Afghanistan enn noe annet sted i verden, og selv kvinnelige parlamentsmedlemmer og andre kvinner i ledende stillinger blir truet med kidnapping, voldtekt og drap som straff for å ha brutt et urgammelt kjønnsrollemønster og inntatt posisjoner forbeholdt menn. Mangelen på et rettsapparat, som kan beskytte kvinnene og straffe overgriperne, var et gjennomgående nødrop på en konferanse i regi av fredsforskningsinstituttet Prio om kvinners rolle i gjenoppbyggingen av Afghanistan.

Imens ser kvinner i Afghanistan til internasjonale styrker og hjelpeorganisasjoner for å gi dem den sikkerheten de behøver for å delta i samfunnslivet og gi sine døtre utdanning. De er mindre opptatt av å filosofere over motsetningen mellom militær og humanitær hjelp, slik vår hjemlige debatt gjør, og ser praktisk på det. Uten beskyttelse har kvinner ingen adgang til utdanning, helseomsorg, eller arbeidsliv. Parlamentsmedlemmet Shukria Barakzai (35) hevder derfor at de siste seks åra har vært «golden years» for afghanske kvinner som følge av den internasjonale tilstedeværelsen.

– For 15 år siden gikk jeg i burka og kunne verken si eller skrive hva jeg mente. Jeg ble straffet av Taliban for å oppsøke lege uten anstand. Nå er jeg her i Oslo uten anstand og snakker om kvinners rettigheter, fortalte Barakzai.

Utviklingen for kvinnene går sakte, men har tatt noen sprang i riktig retning de senere åra. Mens en av ti kvinner hadde adgang til helsetjenester i 2004, er tallet nå doblet og har blant annet redusert verdens høyeste fødselsdødelighet. Bare 13 prosent av afghanske jenter går på skole, men ved hjelp av internasjonal støtte bygges det skoler i rekordtempo for begge kjønn, 82 av dem er bygget og finansiert av norsk bistand. Den internasjonale finansieringen av Afghanistans styre har også bidratt til flere kvinner i parlamentet og på lavere nivåer i politikken.

Det er allmenn enighet om at det ikke fins noen militær løsning i Afghanistan; heller ikke en diplomatisk løsning uten oppslutning i folket. Men både demokratibygging og den humanitære innsatsen er foreløpig helt avhengig av militær beskyttelse. Alternativet til norsk og internasjonal deltakelse i Isaf-styrkene er ikke en sivil og fredelig gjenoppbygging av landet, men at den afghanske befolkningen og ikke minst kvinnene igjen blir overlatt til Taliban og krigsherrene. I valget mellom to onder, velger blant andre Orzala Ashraf å leve under internasjonal beskyttelse. Hun leder en afghansk hjelpeorganisasjon for kvinner, Hawca, og hadde helst sett at afghanere klarte å forsvare seg selv. Ashraf har aldri har vært så bekymret for utviklingen som nå, selv ikke under Taliban-styret, men er mest redd for at de internasjonale styrkene skal trekke seg ut.

– Vi trenger militært nærvær for å beskytte oss selv og verden. Frøene til fundamentalistene ble sådd under den sovjetiske okkupasjonen. Siden de ikke er plantet av oss, trenger vi hjelp til å luke dem bort, mener hun.

Undervisningsminister Atmar var ikke sein om å omsette ett av konferansens gjennomgangstema, den manglende rettssikkerheten for kvinner, til en konkret oppfordring: Norge burde utdanne 100 kvinnelige dommere – i både jus og sharia. Det er nok optimistisk å tro at norske politikere vil finansiere shariastudier, men Atmars forslag illustrerer hva Afghanistans kvinner sliter med. Han ønsker å ta makta over religionen fra mennene og gi den til kvinnene, slik at menn ikke lenger kan misbruke sharialovene til å undertrykke kvinner og oppnå politisk makt.

Det er en revolusjonerende tanke. Det tar litt lengre tid å bygge en nasjon, hvor religion og stat er atskilt. Det har vi ikke rukket i Norge heller.