Fra et tomt rom

Skal du gi en ny pris tyngde, må du gi den til en tung mann

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

83 år gamle Peter Brook fortalte nylig avisa The Guardian om den gangen han spiste lunsj med den legendariske dramatikeren Tennessee Williams. «Lider du av angst?» spurte Williams. «Nei», svarte Brook. «Våkner du midt på natta med kaldsvette?» «Nei», svarte Brook. Williams ga seg ikke. «Hender det at du bærer med deg marerittene dine gjennom hele dagen?» Igjen svarte Brook nei. Da så dramatikeren lenge på ham og sa: «Min gode mann, det står virkelig dårlig til med deg».

TEATERREGISSØREN Peter Brook har beholdt sitt unevrotiske sinnelag gjennom hele livet, og kommer selv til Oslo neste søndag for å motta den internasjonale Ibsen-prisen på 2,5 millioner kroner. Det nytter ikke lenger med et silketrykk og en blomsterkvast hvis en pris skal gjøre inntrykk utover landegrensene. Peter Brook er allerede tungt prisbelønt, med ordener som britiske OBE og den franske æreslegionen. Altså et trygt valg, mer enn et dristig et. Men slik må det kanskje være, om man skal få valuta for regjeringens penger i form av troverdighet: Utdelerne av Holberg-prisen møtte skarp kritikk da de valgte den omstridte teoretikeren Julia Kristeva som prisens første vinner. Året etter skyndte de seg å gi nummer to til den kanoniserte filosofen Jürgen Habermas.

IBSENKOMITEEN legger nærmest en fredsprisbegrunnelse for tildelingen: Brook har demonstrert at all betydelig dramatikk og teater har en unik evne til å forene mennesker, at kulturen tilhører alle og at ingen gruppe eller nasjonalitet kan kreve eierskap til et verk. Kanskje er det en reaksjon på det nasjonalistiske ved Ibsen-året at man ønsker å understreke det allmenne og grenseoverskridende når man nå skal gi bort store summer i Ibsens navn.

MEN IBSEN har ikke interessert Brook i særlig grad. Han har faktisk bare satt opp et eneste Ibsen-stykke, «Fruen fra havet» i 1945, som komiteen ikke kan ha sett oppsetningen: Dens eldste medlem, Ghita Nørby, var ti år da det skjedde. Tildelingen signaliserer dermed at Ibsen-prisen skal være en allmenn teaterpris, løsrevet fra arbeid med eller interesse for Ibsens egen diktning.

PÅ 70-TALLET flyttet Brook til Paris, hvor han inntok et gammelt, nedslitt teater, Les Bouffes du Nord, og formet scenerommet som en åpen sirkel. Den direkte kontakten mellom skuespillerne og publikum var aller viktigst. Med seg hadde han et ensemble med skuespillere fra mange land, som vakte betydelig oppsikt med sceneversjonen – og seinere tv-filmen – av det store indiske eposet «Mahabharata».

ALT DU TRENGER for å lage teater er et tomt rom. Når en mann krysser dette rommet mens noen ser på ham, er det alt som er nødvendig for at en teaterhandling kan finne sted, skriver Peter Brook i boka «The Empty Space» fra 1968, ei bok som ble banebrytende i europeisk teaterliv. Du trenger ikke røde scenetepper, spotlights, blankvers, latter og mørke. Brook la vekt på historiefortelling og en fellesopplevelse i scenerommet. Boka var et oppgjør med det banale og gjentakende. Denne holdningen har Peter Brook beholdt. Som han sa til The Guardian i 2005: «Personlig hater jeg ingenting sterkere enn kunst og kultur».