Fra folkerett til atomprotest

Nobels fredspris ble innstiftet for å støtte mennesker som arbeider for fredskongresser og nedrustning. Før 1914 fikk mange folkerettslærde og pionerer i fredsbevegelsen prisen. Seinere er det de store verdensorganisasjonene som har blitt belønnet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter 1850 skjøt industrialiseringen fart, og mange tekniske nyvinninger ble skapt. Frihandelspolitikken sto sterkt i Europa, noe som brøt ned skranker mellom statene. Jernbaner, dampskip og telegraf gjorde det enklere å avvikle internasjonale møter og kongresser, og framtidsoptimismen var sterk.

Men perioden fram til første verdenskrig i 1914 har også mørke sider.

  • I Europa var det våpenkappløp mellom stormaktene, og rustningsindustrien utviklet stadig flere effektive og dødbringende våpen.
  • I tillegg rivaliserte de europeiske stormaktene, Japan og USA om å legge resten av verden under seg.

Voldgift

Med denne bakgrunnen vokste fredsbevegelsen fram. I Europa og USA ble det stiftet nasjonale fredsforeninger. I tillegg begynte parlamentarikere fra mange land å samarbeide.

Det var spesielt internasjonale voldgiftsavtaler og nedrustning som skulle skape fred. Alfred Nobel, som selv hadde tjent godt på den militære opprustningen, ønsket gjennom sitt testamente å fremme fredssaken.

En merkestein ble den internasjonale fredskonferansen i Haag i 1899. Der drøftet representanter for 26 stater mekling, voldgift og nedrustning som midler til å hindre krig. Konferansen vedtok at en stat skulle ha moralsk plikt til å inngå voldgiftsavtaler, og den opprettet en internasjonal voldgiftsdomstol i Haag.

Mellom 1903 og 1912 ble det sluttet over hundre voldgiftsavtaler. De var ikke omfattende, men fredsbevegelsen så på dem som en god begynnelse.

Før første verdenskrig ga Nobelkomiteen flere fredspriser til enkeltpersoner og organisasjoner som hadde vært aktive i Haag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hitler-protest

Etter første verdenskrig trodde mange at Folkeforbundet ville skape en ny internasjonal rettsorden og sørge for nedrustning. Locarno-avtalen fra midten av 1920-årene tok sikte på å forsone Tyskland og Frankrike, og den åpnet for tysk medlemskap i Folkeforbundet. USA støttet avtalen ved å gi lån til det krigsherjede Europa.

Nobelkomiteen markerte sin tilfredshet ved å gi fredsprisen til Folkeforbundets grunnlegger, Woodrow Wilson, og flere av statsmennene bak forsoningsarbeidet.

Det store krakket i 1929 førte til økonomisk og sosial krise som banet vei for fascisme og nazisme, og utover i 1930-årene klarte Folkeforbundet verken å stoppe grove brudd på folkeretten eller å få i stand nedrustning.

Nobelkomiteen valgte å støtte folk som holdt fast ved det internasjonale samarbeidet i Genève. I 1936 demonstrerte komiteen sin uvilje mot Hitler da den ga fredprisen til konsentrasjonsleirfangen Carl von Ossietzky, som hadde avslørt avtalestridig tysk opprustning.

Kald krig

Etter andre verdenskrig satte mange sin lit til De forente nasjoner. «FNs far», den amerikanske utenriksministeren Cordell Hull, mottok fredprisen i 1945, og seinere har en rekke personer og organisasjoner med FN-tilknytning fått den samme anerkjennelsen.

Men utviklingen av atomvåpen og utbruddet av den kalde krigen førte til opprustning og ny krigsfare. I etterkrigstiden ga Nobelkomiteen fredsprisen til en rekke personer og organisasjoner som arbeidet for atomnedrustning.

Blant disse var Linus Pauling (1963) og Den internasjonale legeforeningen mot atomkrig (1985).

Artikkelforfatterne Libæk og Stenersen er historikere og lektorer i videregående skole. Sammen med Asle Sveen lager de for tida en bok om Nobels fredspris' historie. Boka kommer ut i forbindelse med hundreåresjubileet for prisen i 2001.