Fra første person

MOSKVA (Dagbladet): Mens så vel provins som hovedstad i Russland var preget av uro, omstilling og en forventning om oppløsning for et år siden, anes nå en annen atmosfære. «Far sjøl» er verken gammel eller uberegnelig; landets nye president er ung og synes sikker på sine mål.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dermed er det som om en viss ro har senket seg over samfunnet også - med en voldsom kulturell og økonomisk aktivitet som resultat. Den høye oljeprisen spiller i høy grad inn, likeledes at Putin har sørget for at lønninger og pensjoner utbetales, og at pensjonistene har fått ørlite grann mer, selv om den økningen spises opp av prisstigningen.

  • Nå merkes også de positive virkninger av det som bare kalles «krisen»: rubelens dramatiske devaluering i august 1998, da prisen på dollar steg fra seks til 24 rubler. Først virket det som en slegge på samfunnet og dets innbyggere. Men mens butikkene før krisen flommet over av vestlige matvarer og forbruksartikler, er det nå blitt lønnsomt å produsere og selge russiske varer.
  • Vi har sett det før, og vi ser det igjen: Så snart russerne får et frirom og fornemmer en stabilitet, syder og bobler det av vitalitet i landet. Ikke bare finner folk arbeid, mange er igjen i stand til å legge til side en slant, slik at de for eksempel kan reise på en av de mange turistturene til Firenze, Roma, London, eller hvor det måtte være.
  • Andre benytter den lille overskuddstida til malerkunst, eller til besøk i byenes mange teatre og konsertsaler - selv om de aller fleste byboere i første rekke reiser ut til kjøkkenhagene sine i fritida. Samfunnet er fortsatt skjørt, usikkerheten sitter dypt. Det eneste sikre til vinteren er hva man har høstet, syltet og saltet på forhånd.
  • Men Putin synes sikker i sin sak: «Fra første begynnelse ble Russland grunnlagt som en supersentralisert stat,» uttaler han i et langt intervju som ble utgitt i bokform kort før valget. «Dette ligger i Russlands genetiske kode, i landets tradisjoner og i folkets mentalitet.» Hans prosjekt er å styrke sentralmakten og hindre de oppløsningstendensene som preget Jeltsin-regimets siste år.
  • Strukturelt ønsker Putin å omdanne Russlands 89 regioner til sju føderative kretser; guvernørene skal miste sin status av småfyrster, underlegges sentralmaktens lovgivning og fratas sin juridiske immunitet. Blant annet derfor er krigen i Tsjetsjenia så viktig. Den viser hva som skjer om andre forsøker å bryte ut av sentralstaten. Kulturelt vil han ha hånd om informasjonen, og har derfor gått til aksjon mot medier som eies og domineres av interesser han mistenker for å stå i opposisjon. For Vladimir Putin er herren i huset.
  • «Fra første person» heter boka han utga like før valget: Han er landets «1. person entall», dets jeg. De andre, som Første person taler til, tilhører det store russiske vi. Lederen taler til oss. Dermed er de rammer lagt som skaper den stabiliteten man kan fornemme i samfunnet.
  • Putins prosjekt har solide røtter i den russiske tradisjonen, hvilket ikke betyr at det peker entydig framover. «Jaså, kommer du fra Norge?» spurte en mann i Voronezj. Han sveiset fast et tak på utekafeen der jeg satt, og så sitt snitt til å dele en øl med meg da sjefen gikk en tur. «Dere tilkalte danskekongen, dere, ikke sant? Og nå har dere en konge som bare er et symbol, uten makt. Tenk om vår president kunne nøyd seg med det!»
  • Det må han nok vente lenge på, men det tilhører historiens lover at de mektiges handlinger ikke alltid får de virkninger som var tiltenkt. Historiens list vet nok å benytte Putin også. Selv om han ønsker å gjenopprette den autoritære, russiske sentralmakten, kan det bli den stabiliteten som skapes på veien, som peker framover - fordi den gir samfunnet et pusterom og befolkningen spillerom. Ingen skal tro at «lille far» så lett slipper tak i stat og befolkning. Men det er det som bobler i mellomrommene som hører framtida til.