Fra fred til vern av kloden

Det norske stortings Nobelkomité er gjennom lange perioder den norske stemmen i det internasjonale kor. Vel har vi den aktive Knut Vollebæk, men når OSSE-perioden er over, vil stillheten igjen senke seg over norsk utenrikspolitikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Derimot rettes hvert eneste år verdenssamfunnets oppmerksomhet mot tildelingen av fredsprisen. Begrunnelsene og talene ved de årlige seremonier i Nobelinstituttet og Oslo rådhus forteller verden hva som er den norske opinion i spørsmål om hva som angår fred og frihet.

Men komiteen står ikke fritt. Retten til å nominere er en rett til å påvirke hvem som får prisen, og hvilke begrunnelser som ledsager tildelingen. Nobels fredspris er allerede i dag den mest prestisjetunge av de vel 100 ulike internasjonale fredspriser. Og vi har sett at oppmerksomheten er økende. Vi vet også at mange nye land får økt betydning i det internasjonale samfunn. Det vil sannsynligvis også medføre at flere personer, parlamentarikere, professorer og andre med forslagsrett i nomineringsprosessen vil engasjere seg. Hva det vil kunne bety for utvelgelsen av vinnere, er usikkert. Men at det vil påvirke forståelsen av hva som er viktig fredsskapende arbeid, er uomtvistelig.

Flere kvinner?

Vil denne utviklingen f.eks. få betydning for kjønnsfordelingen blant prisvinnerne? Kvinneandelen har vært stabil, men etter hvert som flere kvinner når ansvarsstillinger i politikk og diplomati, vil rimeligvis også andelen nominerte kvinner øke. Historisk har kvinnene først og fremst vært nominert for klassisk antikrigsarbeid og for humanitært hjelpearbeid. I dag peker nok minekampanjen ut en ny vei for kvinnelig engasjement. De som behersker mediene i globalt omfang, og som kommuniserer effektivt gjennom en liten organisasjon, tilhører framtidas eksklusive gruppe av fredsprisvinnere. Og i dette miljøet finner vi mange kvinner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kampsak

Allerede tidlig i Nobelprisens historie ble institusjoner tildelt prisen. I alt er det skjedd 17 ganger. Bredt demokratisk forankrede organisasjoner som Røde Kors, eller internasjonale samarbeidsorganer som UNICEF har vært typiske institusjonelle prisvinnere.

I vår tid vinner de profesjonaliserte institusjonene uten folkelig basis terreng i det internasjonale arbeidet. Denne uka er det nettopp slike Non-Government Organisations, NGO-er, som har dominert mediebildet fra verdenskonferansen om handel i Seattle. De er organisert omkring én sak og ofte en karismatisk person, og derfor effektive både i kampen om medienes oppmerksomhet og i striden om politikken. De skaffer seg legitimitet først og fremst gjennom egen argumentasjon, både i gatene og i kongresslokalene. Kan det tenkes at en NGO som Bellona får Nobels fredspris i det neste århundret?

Mediedekning

At mediene vil spille en vesentlig rolle også for fredspristildelingene i framtida, er utvilsomt. Minekampanjen lukrerte i sterk grad på «CNN-effekten», ja, antakelig var det også den første Internett-prisen, der ikke minst det internasjonale akademiske nettverket fungerte effektivt. Det samme skjedde da massevoldtekt mot kvinner kom på FNs dagsorden, etter å ha vært feid unna som krigsforbrytelse gjennom et utall konflikter. Selv om medier neppe noen gang vil vinne prisen, vil de fungere som utløsende faktor for aksjoner som kan komme i bevegelse i tilfeller der politikere ikke har noen politikk. Bare de som har et klart svar i dag, er vinnerne i kampen om medienes oppmerksomhet. Dette vil også virke tilbake på Nobelkomiteen selv: Den vil måtte ta i betraktning hva slags mediereaksjon den får på sine tildelinger. En lunken mottakelse, som den i år, gir mindre mediedekning og dermed mindre opinionseffekt.

Kriger for fred

Dette er noe selv generaler har forstått, som vi så under Kosovo-krigen da NATOs talsmann Jamie Shea i 77 dager skjulte de dårlige nyhetene og gjorde maksimalt ut av det den 78. dagen da seieren var et faktum. Og når begrepet humanitær intervensjon nå er lansert, er det vel ikke helt utenkelig at selv krigføring en gang i framtida blir fredsprisverdig. Generalene har jo alltid hevdet at de driver fredsopprettende virksomhet.

Fredsarbeid blir mer og mer et spørsmål om å tale klodens sak. Jo større engasjementet for Nobelprisen blir internasjonalt, desto større er muligheten for at prisen også blir mer kontroversiell.

I Seattle denne uka sto representanter for den rådende internasjonale elite av politikere og diplomater mot den globaliserte opposisjonen. Begge mener de ivaretar klodens interesser på beste måte. Inne i konferansesalen framholdt man, med salig Adam Smith, at jo åpnere markeder, desto større grunn til å holde fred. Utenfor sa man at de globaliserte frimarkeder er en ny og effektivere form for utbytting av de svake og av naturen. Hvem av dem er verd en fredspris?

Verken Robert Schuman, Jean Monnet eller Jacques Delors fikk prisen for markedsintegrasjon i Europa, og ingen har fått den for miljøbevaring. Og om det skjedde, er det mulig det ville bety en dramatisk utvidelse av fredsbegrepet. Men en person som forhandlet fram en avtale om fordeling av vannet i Midtøsten måtte da være verd en pris?

Utfordringer

Det er rikelig med utfordringer også i framtida for engasjerte mennesker som vil gjøre verden til et fredeligere sted å leve. Demokratisering, også av demokratiene, moralsk ansvar i forhold til rikdom, løsning av regionale konflikter som følge av etniske og kulturelle motsetninger, nød og utbytting vil fortsatt kalle på diplomatiske evner, personlig tålmodighet og engasjement for fred og frihet.

Varig fred mellom India og Pakistan ville endre hele det internasjonale bildet. Og se på Afrika: Tre personer fikk prisen for å bekjempe apartheid i Sør-Afrika. Men når skal Angola, Kongo, Sudan og Etiopia få sin Mandela?

«Kan det tenkes at Bellona får Nobels fredspris i det neste århundret?»

Å TALE KLODENS SAK: Både de som var inne i kongresslokalet og de ute i gatene i Seattle hevdet å tale klodens sak. Hvem av dem er verd en fredspris?