Fra husmor til humor

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): Kvinnelige skuespillere i komedier har tradisjonelt måttet nøye seg med rollen som sidekick. «Alle elsker Raymond» er et av de mest konservative eksemplene fra nyere tid, med kona Debra (Patricia Heaton) som den fornuftige og sexy kona som bekymrer seg over Raymonds narrestreker og holder ham i tømme. Også i «Kongen av Queens» er kona en støttefigur, men her får hun ihvertfall være morsom og teit, akkurat som mannen sin.

DEN NYE SERIEN «United States of Tara», skrevet av Diablo Cody (manusforfatter for filmen Juno), snur imidlertid om på de kjente rollene. Serien, som går på den norske kanalen FEM, sirkler rundt Toni Collette i rollen som som Tara, en interiørarkitekt med dissosiativ identitetsforstyrrelse. Dermed stifter vi også bekjentskap med hennes alternative personligheter – den overseksuelle T, den pripne husmora Alice – og Buck, en mannlig vietnam-veteran. Ektemannen Max er henvist til rollen som den sympatiske, robuste ektemannen som må rydde opp i kaoset.

I likhet med andre serier som «Sex og singelliv» og «Frustrerte fruer», spesialdesignet for et kjøpesterkt kvinnelig publikum, handler «United ...» om hvilke rolleforventninger som møter en moderne kvinne i hverdagen, men med Taras personlighetsforstyrrelse tar serien konfliktene ut i det ekstreme. Og Toni Collette er ikke den eneste som er med på å omdefinere forholdet mellom kvinner og humor.

I NEW YORK MAGAZINES artikkel «Pleased to Meet You. Ten New Comedians that Funny People Find Funny», er fem av de unge komikerne kvinner. Og Tina Fey, best kjent i Norge for sin Sarah Palin-imitasjon, har vært på coveret av Vanity Fair to ganger i løpet av det siste året. Sammen med tolv andre kvinnelige amerikanske komikere, deriblant Sarah Silverman og Amy Poehler, ble hun i artikkelen «Who Says Women Aren’t Funny?» bildet på en ny generasjon komikere: Morsomme, smarte og pene kvinner i tredve- og førtiårene som skriver sitt eget materiale og produserer sine egne show. Noe som gir dem kontroll over sin egen karriere på en måte som tidligere kvinnelige humorister, som Lucy Ball og Mary Tyler Moore, ikke hadde.

Tina Fey har gjort stor suksess med TV-serien «30 Rock», hvor hun spiller Liz Lemon, sjefskribent for en komi-serie, noe hun også er i virkeligheten. Sarah Silverman har også sitt eget humorprogram, «The Sarah Silverman Program», på Comedy Central, og Amy Poehler spiller hovedrollen i den nye NBC-serien «Parks and Recreation». I motsetning til mange tidligere kvinnekomikere snakker de om større temaer enn mensen, overgangsalder og dumme ektemenn, og tråkker inn på et område som tidligere var reservert for mennene: Den kritiske samfunnskommentaren.

Alessandra Stanley, forfatteren av Vanity Fair-artikkelen, mener et epokeskifte har funnet sted: «For bare tjue år siden handlet kvinnelig standup for det meste om den kvinnelige tilstanden», skriver hun i en kommentar. Komikere som Fey, Silverman og Poehler viser at registeret i dag er blitt større, men det har ikke nødvendigvis blitt enklere å klare seg, sier Stanley: «Tidligere ble det sagt at kvinner ikke var morsomme. Så kunne de ikke være morsomme dersom de var pene. I dag må en kvinnelig komiker være pen – til og med sexy – for å få folk til å le.»

FELTET VAR SNEVRERE på femti- og sekstitallet, da jobben som komiker nesten utelukkende var forbeholdt hvite menn, og kvinner og etniske minoriteter var henvist til å slå vitser i dusjen. Phyllis Diller var et av unntakene. Hun dro med seg de fem barna rundt på turné, og mye av tiden brukte hun på å gjøre narr av seg selv, familielivet – og mannen sin, som ikke klarte å holde på en jobb eller forsørge dem. På den tiden skulle ikke pene piker være morsomme eller grove, og Dillers løsning var å ta på seg klovnens rolle. Hun hadde skjeve tenner, kort puffkjole, støvletter som fremhevet de tynne beina og hansker («Jeg brukte alltid hansker,» sier hun. «Alle klovner har hansker»). Diller gjorde seg rar og eksentrisk, og dermed lettere å le av, men inne fra klovnedrakten viste hun fram et raseri som var representativt for en stor gruppe kvinner som ikke var vant til å se seg selv representert på scenen: Hjemmeværende kvinner med håpløse menn og irriterende svigermødre.

KOMEDIE ER OG BLIR en tøff og brutal sport, og mange damer som stikker hodet innom, blir skremt av bransjementaliteten og forsvinner fort. Noen blir kapret av tv-kanaler sugne etter å utjevne ubalansen i skrivestallen, men det er et lite fåtall. Man kan jo også spørre hvor artig standup egentlig er, om ikke mennene kan få stå der med mikrofonen sin i fred uten at noen kommer og vifter med likestillingsflagget. Men selv de som ikke liker standup, ser gjerne på komedier og følger seriene som går på tv. Og så lenge standup-scenen er dominert av menn, går kvinnelige komikere glipp av en viktig leke- og læreplass, hvor kontakter knyttes, gags finpusses og talenter får utvikle seg gjennom prøving og feiling. Tenk bare på hvem som leder talkshowene på amerikansk tv: David Letterman, Conan O’Brien, Stephen Colbert, Jon Stewart – hvite middelaldrende menn med standup-bakgrunn. Når de når pensjonistalderen, erstattes de nesten uten unntak av nye hvite middelaldrende menn.

AT SÅ FÅ KVINNER utmerker seg som standup-komikere dukker iblant opp som argument for at kvinner generelt har mindre utviklet humoristisk sans enn menn. Den kjente komikeren Jerry Lewis sjokkerte publikum da han på US Comedy Art Festival sa at han ikke likte noen kvinnelige komikere («Jeg tenker på dem som fødemaskiner»). Christopher Hitchens hevdet noe liknende i Vanity Fair-artikkelen «Why Women Aren’t Funny» i 2007. Hitchens ser det fra et evolusjonsmessig perspektiv. Mens menn må få kvinner til å le for å få dem til sengs, er det ikke nødvendig for kvinner å være morsomme, fordi mannfolkene tiltrekkes av dem uansett.

Hitchens polemiske artikkel avfødte en storm av reaksjoner, for og imot. En rekke blogger og nettsider er viet oppgaven å vise hvor kjedelige kvinner er, og det foreløpig siste tilskuddet kom fra Germaine Greer i The Guardian i mars i år. Om enn velmenende ovenfor sitt eget kjønn, framfører Greer en rekke hypoteser som ender i konklusjonen at kvinner ikke trives like godt under press som menn – og generelt er mindre konkurransedyktige.

ALL SKEPTISISME til tross: Aldri før har så mange kvinner hatt så stor kontroll over egne karrierer og mulighet til selv å definere hva som er morsomt, en utvikling som ble tydelig under den amerikanske valgkampen i fjor høst: Kvinnelige komikere vitset om rase, politikk og kjønnsproblematikk i beste sendetid. Som Jay Leno i Saturday Night Life, og Jon Stewart i The Daily Show, har mange av dem bakgrunn fra standup. Og hvem vet, om noen år sitter det kanskje en dame i førtiårsalderen i stolen til David Letterman.

•Therese Tungen er frilansjournalist i New York.