Fra ideologi til verdier

Tre store utredninger skal bære oss de siste meterne over terskelen til det neste årtusen: En verdikommisjon skal fortelle oss hva vi bør gjøre, en maktutredning skal beskrive hvorfor intet kan gjøres annerledes og en ytringsfrihetskommisjon skal tilrettelegge arenaer for debatten om både normer og fakta.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mens verdikommisjonen er Bondevik-regjeringens påfunn, er maktutredningen og ytringsfrihetskommisjonen en arv fra forgjengerne. Men har både tidligere statsminister Thorbjørn Jagland og nåværende statsminister Kjell Magne Bondevik allerede glemt at vi sitter med en kommisjonsrapport som foregriper alle tre: Lund-kommisjonen?

  • Det er i alle fall større flukt over demokratiproblematikken i Lund-kommisjonen enn i de skisser til en verdidebatt Kjell Magne Bondevik la fram da han presenterte verdikommisjonens mandat. Både slik han og hans partileder Valgerd Svarstad Haugland uttrykker seg, er det lite ut over det man finner i et ordinært valgmanifest for Kristelig Folkeparti i regjeringens opplegg. Tiltak for høyere personlig moral i et flerkulturelt samfunn, tiltak mot skilsmisser og for høflige omgangsformer mellom generasjonene, minner sterkt om den svermeriske nostalgi vi alle er henfalt til etter de store samfunnsforandringer de siste 20- 30 år. «Litt dårlig samvittighet er ikke dumt,» heter det i den moderne KrF-retorikken som Svarstad Haugland målbærer.
  • Dette er så konvensjonelt at det ikke er noen som orker å protestere. Selv gamle radikalere som i sin opprørske ungdom ville ha ideologisk revitalisering og som snakket om revolt mot det urettferdige samfunnet, anvender nå metafysiske begrep som «verdier» og «moral» med største selvfølge. «Alt var så mye bedre før revolusjonen,» sukket den gamle jakobiner Talleyrand ti år etter stormen på Bastillen. Eller for å bli i dagens problemstilling: Tar du status quo fra en 68-er, tar du livslykken fra ham med det samme.
  • Det finnes naturligvis forbilder for det prosjektet Bondevik har lansert. Siste halvdel av forrige århundre var en lang verdidebatt, der demokratiet og nasjonens enhet sto på dagsordenen. Våre fremste politiske ledere satt i Fattigkommisjonen, Husmannskommisjonen, Jernbanekommisjonen og utallige skolekommisjoner. De brukte de store utredningene til å skaffe beslutningsgrunnlag for reformer som grep inn i alle livsområder, fra økonomi til kultur. De la grunnlaget for det forfatteren Inge Krokann kalte «Det store hamskiftet». Norge ble en nasjon. I første omgang ble bøndene tatt opp i det nye dannelsesfellesskapet. I det århundret som nå går mot slutten var det arbeiderklassens tur.
  • I dag er klassesamfunnet borte, og det er kanskje tid for et postnasjonalt dannelsesprosjekt til å møte internasjonaliseringens utfordringer for demokratiet. Kåre Willoch tok f eks opp kapitalismens styringsproblemer i Aftenposten nylig. Det er tid for å begrunne så vel en oppmyking av det vi har felles som en styrking av det som må ligge i bunnen. Hvis vi først skal ha en verdikommisjon, må den foreta en tolkning av samfunnstilstanden fra ulike synsvinkler. Men dette er jo i virkeligheten den til enhver tid sittende regjerings oppgave. Slik sett trenger vi ingen kommisjon. Men vi trenger en debatt om de liberale rettigheter i det moderne demokrati. Det er her jeg mener Lund-kommisjonens rapport allerede stiller de sentrale spørsmål.
  • I siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift skisserer professor Thomas Chr. Wyller et opplegg til denne debatten. Wyller gjennomgår Lund-kommisjonens rapport i et demokratiperspektiv, og mener at den kan gi opptakten til et realistisk og konstruktivt svar på spørsmål som angår individets rett mot kollektivets behov i et demokrati. I samme nummer skriver også ytringsfrihetskommisjonens leder professor Francis Sejersted om den kommunikative stat der han ser nye muligheter i den moderne kommunikasjonsteknologien. Den kan gjenopprette den offentlige debattsfæren i det etterindustrielle samfunnet, og engasjere flere i toveis kontakt for beslutninger og handlinger, og slik tjene det moraldannende fellesskap. Med slike perspektiv på demokratiets viktigste utfordringer i dag vil vi kunne samles om en debatt som peker ut over «konkurranseevnen» som samfunnets grunnproblem, og som også strekker seg lenger enn til spørsmål om voksnes grådighet og barns videotitting. En slik verdidebatt ville være tusenårsskiftet verdig.