Fra ilter bjeffing til statlig vaktbikkje

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Oljepengene har korrumpert Fremskrittspartiet og gjort det til et statselskende parti. Anders Lange hadde neppe vært Frp-medlem i dag.

Det sagnomsuste stiftelsesmøtet på Saga kino i Oslo fant sted før min tid, men jeg har i alle fall lest «programmet» som Anders Langes parti gikk til valg på i 1973. Eller lest og lest: Det er først og fremst LYD som stiger opp fra dette dokumentet. Hyl og skrik på grensen til sinte bjeff; et sinne og en aggresjon overfor stat, skatte- og avgiftstrykk og folkevalgte politikere som sannsynligvis savner sidestykke i norsk historie. Her er tre mer dempede og edruelige utdrag:

Vi er lei av politikere som blander seg opp i hva vi skal drikke eller røke.

Vi er lei av de tårnhøye offentlige budsjetter i et folk som ikke engang teller fire millioner med stort og smått.

Vi vil at folk skal få bestemme for seg selv der de kan, uten at staten påtar seg en formynderrolle. Staten er til for oss, vi er ikke til for at statsmakten skal vokse og vokse.

Dette er på sett og vis et sunt utgangspunkt: Bak de store bokstavene, bortenfor det overdrevne søkelyset på alkohol og tobakk, ser vi spor etter noe rotekte norsk. Vi hører gjenklangen av det som på 1800-tallet ble omtalt som fremskrittsvennlig: Sunn skepsis til staten; den dype overbevisningen om at borgerne kan og skal leve mest mulig frie liv uten overivrig innblanding fra byråkrater og politikere i vedvarende utakt med både folkeviljen og sunt bondevett.

Disse tradisjonene fortjener fortsatt et langt liv. Gjennom mange tiår har dette også vært Bondepartiet og Senterpartiet sin politikk. I hverdagen handler det derimot ikke om svart eller hvitt, men om gråsoner: Ingen vil legge ned staten, ingen vil at staten skal eie, styre og skattlegge alt. Det er mellom disse ytterpunktene at vi alle befinner oss – som oftest et eller annet sted nær midtpunktet på skalaen.

Det er i ettertid lett å mene at Anders Langes parti bidro til å lyse opp både praktiske utfordringer og prinsipielle problemer knyttet til en stadig voksende stat, byråkrati og offentlig regulering av levde liv. Men det gikk galt for Frp da kloke, forsiktige og fremsynte stortingspolitikere vedtok å spare deler av den formuen (ikke inntekter, men formue) som vi henter opp frå bunnen av Nordsjøen. Frp forsto at kombinasjonen lavere skatter og avgifter og sterkt økende offentlige utgifter er uslåelig. Partiet ønsker større statlig ansvar på de fleste områder - staten skal lenger og mer aktivt inn i våre liv, regningen sendes til Nordsjøen og fremtidige generasjoner. All uttalt misnøye er ifølge Frp berettiget og et resultat av enten for mye eller lite stat, alt etter hva som passer best. Her møtes ytterste høyre og venstre i norsk politikk; uttalte behov definerer de offentlige rammene, prioritering er unødvendig.

Rotnorske – om enn eksentriske og eggelikørdunstende – bjeff mot stat og styring har slik sett blitt avløst av motsatsen: En servil og nesten puddelaktig holdning overfor staten etter hvert som partiet selv har lullet seg inn i en forestilling om at statlige løsninger er svaret snarere enn problemet. Det lukter politisk konkurs lang vei.

På sitt beste var Anders Lange og Frp inne på noe viktig, men de maktet aldri å rane til seg noen enerett til å diskutere eller trekke opp grenser for staten, og rom for personlig frihet i Norge. Disse problemstillingene går derimot aldri ut på dato. Jeg tror de vil bli enda mer presserende i fremtiden. Vi ser allerede at mange søker liv og muligheter som ligger bortenfor statens kontroll, for eksempel på verdensveven. Livet skal ikke arte seg som en livslang verneplikt for staten. Albert Einstein formante at vi skal gjøre ting så enkelt som mulig – men ikke noe enklere enn det. Og jeg skal glatt innrømme at det er vanskelig å være klokkeklar på hvor grensene mellom stat og marked, offentlig myndighet og individ skal gå. Samtidig er dette også et utgangspunkt for samtale, for debatt, for demokrati: vissheten om at vi – både folk og folkevalgte – står overfor både dilemmaer og paradoks, overbevisningen om at vi bør legge store bokstaver og bjeffing til siden og i stedet opptre sivilisert, konstruktivt og ansvarlig.