Fra kaos til regi

Strategene på venstresida har tatt tømmene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR LOs NESTLEDER

, Roar Flå-then, offentlig roser SV for å legge opp til en konstruktiv diskusjon om gasskraftverk, aner vi at «kaoskameratene» er underlagt en strammere regi. I vinter skjelte den samme Flåthen ut SV for «å ha den dårligste næringslivspolitikken på Stortinget». Hans og Olav Akselsens ukontrollerte utblåsing mot SV førte til vedvarende fokus på denne og alle de andre interne motsetningene mellom Ap og SV: næringslivspolitikk, miljøpolitikk, EU-medlemskap, oljeutvinning i nord, synet på kvinners rett til ultralyd, forsvars- og sikkerhetspolitikk, bruken av oljepenger. Hva var partiene egentlig enige om, spurte vi på denne plass 10. februar. Høyre kastet ved til bålet ved å døpe Ap, SV og Sp til «kaoskameratene» på landsmøtet i mai. Men da hadde for lengst strategene i Ap, SV, LO og kanskje også Sp tatt tømmene.

MØYSOMMELIG

rydder de nå bort det ene stridsspørsmålet etter det andre.

Jens Stoltenberg dro til AUFs sommerleir på Utøya og sa det han skulle si om EU: Tida er ikke moden for en søknad om EU-medlemskap. Da hadde Kristin Halvorsen for lengst gjort det klart at SV vil godta 50,1 prosent ja i en folkeavstemning. To små konsesjoner til hverandre, lirket forsiktig fram.

Like elegant var ikke SVs partisekretær Bård Vegard Solhjell da han for en stund siden sendte sitt nye NATO-syn opp som en blå ballong. Intensjonen var den samme, nemlig å signalisere at det ikke lenger er uoverstigelige motsetninger mellom Ap og SV i forsvarspolitikken. Og det er ingen liten nyhet med tanke på at SV er tuftet på motstand mot Ap's forsvars- og sikkerhetspolitikk. Men utspillet skapte mer støy og forvirring enn klarhet.

STØY SKAPTE

også Dagbladets avsløring av den såkalte Majorstua-kanalen som drøftet innholdet i en mulig felles utenrikspolitikk mellom de gamle anta- gonister. Fortsatt er Erik Solheim en rød klut for mange SV-tillitsvalgte. De er vare for at noen overtar partiorganenes oppgaver. Men det er liten grunn til å tro at forsvars- og sikkerhetspolitikken vil skape problemer for samarbeidet mellom Ap og SV. Alle innser etter hvert at den kalde krigen er over og at verden står overfor nye utfordringer.

ANDRE MERKET SEG

at SVs Magnar Bergo enda tidligere i vår lekende lett ble enig med Trond Giske om kulturpolitikken på Stortinget.

Og hvor ble de klassiske protestene fra SV av da Ap og regjeringspartiene for annen gang på et halvt år inngikk forlik om budsjettet? Det var åpenbart ikke noe å bråke om.

Sosialistisk Ungdom (SU), som normalt er hissigere på Ap enn moderpartiet, har åpnet for et regjeringssamarbeid.

Kristin Halvorsen selv har ikke slamret døra hardt igjen for at KrF på sikt kan inngå i et sentrum-venstre-samarbeid. At det ikke er hennes høyeste ønske, er en annen sak.

POENGET ER

at noen har snakket sammen. På høyt plan. I Ap, i SV og i LO. De er langt inne i den lange valgkampen. Den har det enkle og erklærte mål å erstatte dagens regjering med en venstre-sentrums-variant. Ingen av topprepresentantene for «den røde fare» er interessert i å skusle bort denne muligheten på kjekling. Derfor arbeides det nå i alle kroker med å finne fram til en felles plattform. Den jobben gjøres bevisst i stillhet. Man er åpenbart enige om hvem som skal si hva, når og hvor. Første jobb har vært å rydde vekk udetonerte sprengladninger som EU, gasskraftverk og forsvarspolitikk.

Neste utfordring blir å beholde en så skarp profil, hver for seg, at partiene tiltrekker seg flest mulig velgere samlet. Et falmet SV og et tilsynelatende fagforeningsstyrt Ap er neppe det som skaper størst begeistring. LO er den samarbeidspart som trenger minst politisk oppmerksomhet. For Gerd-Liv Valla er det resultatene som teller. Etter en eventuell valgseier for Ap, SV og Sp vil LOs innflytelse og betydning uansett bli mer enn synlig.

MEN DET ER OVER

et år igjen til valget. Ingen av partiene har låst seg. Strategene må få sine landsmøter med på notene. Valla må få sine ting på plass på LO-kongressen. Alle må ha spillerom. Og alle partiene må føle at de tjener på et samarbeid. Hvis gallupsola bare skinner på ett, og «skuggen fell» på de andre, så spørs det om graset blir grønt for «aille». Og da kan selv den beste regissør miste grepet.