Fra lek til krig

RAMAT-HASHARON (Dagbladet): I dag spiller de fem israelske vennene basket som vanlig ungdom. Om tre måneder er to av dem soldater som risikerer å være i krigen mot palestinerne på Vestbredden. - Jeg håper jeg klarer å holde meg mentalt frisk, sier Noam (17).

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Førstegangstjeneste i Israel er ikke som i Norge. Mens norske rekrutter «leker» krig, er det blodig alvor i tre fulle år i Israel. Etter to til seks treningsmåneder blir de 17- 18-årige mannlige rekruttene sendt ut med automatrifla M-16, hjelm og skuddsikre vester. Og for ikke å glemme: Nerver for hva som faktisk vil møte dem der ute i «krigen».

- Du hører historier om folk som blir gale av militærtjenesten. Noen våkner opp med mareritt om ting de har gjort som de angrer på i etterkant, andre får psykiske problemer. Sjøl er jeg redd for å havne i en situasjon hvor jeg må vurdere hva som er det rette å gjøre: Å redde liv, eller å følge ordre, sier Noam.

Må delta i krigen

De fem vennene, Noam, Roy (17), Yuval (18), Anat (17) og Gilad (18), er samlet i huset til Noam, like utenfor Tel Aviv. Ikke fordi vennene nødvendigvis trives best der, men fordi israelere flest møtes i private sfærer nå. Foreldrene trygler vennegjengen om at de ikke må gå på restaurant, kino og offentlige steder av frykt for at de skal bli drept i selvmordsaksjoner. Men paradokset er at de snart skal ut og være soldater for den israelske hæren.

- Før vi gikk til krig mot palestinerne, følte jeg ikke at det var så viktig å være soldat i kamp, men nå føler jeg at jeg må bidra. Hvis militæret vil ha meg, vil jeg dra ut i felten, sier Roy (17). Han håper å komme inn i etterretningsdelen, men vil sjefene ha ham i kamp, sier han ikke nei.

Feilslått

politikk

Kompisen Gilad (18) håper han kan jobbe i forsvarets radiostasjon. Han håper å unngå å være soldat i kamp.

- Jeg synes det er feil at de aller fleste av oss må ut i kamp. Det finnes andre måter å hjelpe til i samfunnet, og jeg mener det er annerledes å hjelpe dem som skal drepe enn å bli drapsmann sjøl, sier Gilad.

Han håper først og fremst at han slipper å forsvare de israelske bosettingene i de okkuperte områdene som for eksempel Hebron. Her bor det rundt 400 settlere og 119000 palestinere.

- Mye av problemet rundt krigen nå er at vi er i områder som ikke tilhører oss. Den militære makten vi har satt i gang, er en feil vei å gå. Jeg er ikke villig til å være en av de 1000 soldatene som beskytter 400 settlerne i Hebron, sier Gilad.

Gilad viser til et ordtak fra en israelsk rabbi: Folks liv er viktigere enn territorier.

Anat er pasifist

Jenta i venneflokken, Anat, har stort sett vært stille mens kompisene snakker om krigen. Sjøl kommer hun ikke til å bli soldat.

- Jeg vil ikke gå i hæren fordi jeg er pasifist. Jeg har sagt at jeg vil bidra ved å jobbe på et sykehus. Dessuten gjør de fleste av jentene som er i hæren, arbeid som kaffekoking og liknende. Det er ikke til noen hjelp for samfunnet vårt, sier Anat.

Hver eneste dag følger ungdommene med på nyhetene for å høre siste nytt. I løpet av de siste månedene er det blitt dagligdags å høre at israelere er drept i selvmordsaksjoner og andre angrep. Slik ønsker ikke ungdommene å leve i fortsettelsen.

Mange dilemmaer

- Jeg kan forstå palestinerne, og jeg er lei meg. Spesielt for de unge, sier Gilad, før han blir avbrutt av Noam: - Militæret er en plikt i Israel. I andre land må du betale skatt. I Israel har vi både skatt og militærtjeneste. Jeg har sosiale goder og føler jeg må gi noe tilbake.

- Men det har vært en rekke episoder hvor soldater har skutt etter unge palestinske gutter som kaster stein. Vil dere komme til å gjøre det samme?

- Jeg tror ikke jeg vil skyte mot et barn. Det må i så fall bare være hvis jeg føler at mitt liv er i fare, sier Yuval.

Noam avbryter: - Jeg vet det høres patetisk ut, men jeg vil forsøke å løse konflikten før det blir en voldelig situasjon. Det er fryktelig å drepe. Forferdelig.

Egen samvittighet

Han er mest bekymret for at han vil komme i en situasjon hvor en offiser forteller ham at han skal gjøre noe som er imot hans egen samvittighet. 17-åringen viser til en episode hvor israelske soldater skal ha smilt mens de kastet en granat mot et palestinsk hus.

- Det er noen kommandoer du ikke har lov til å følge fordi de strider mot internasjonale lover. Jeg håper inderlig at jeg slipper en slik situasjon. Men i Israel er vi født inn i en realitet hvor 18-åringer får våpen. En del av ungdommene er ikke mentalt voksne nok, men vi har ikke annet valg akkurat nå, forteller Noam.

Om tre måneder til ett år er alle guttene i vennegjengen rekrutter et eller annet sted i den israelske hæren. Alle håper at blodbadet som pågår i disse dager, er over før de skal ut i militærtjeneste.

- Selvfølgelig håper vi at krigen er over. Både fordi vi sjøl ikke har lyst til å krige - og på grunn av landet vårt, sier de fem samstemt.

LEKER SAMMEN: Ennå kan vennegjengen bevilge seg hyggelige adspredelser som ballspill i bakhagen hjemme hos en av dem. Men snart er det blodig alvor for flere av dem.
SNART KRIGERE: De fem vennene er 17 og 18 år gamle, men guttene skal snart i militæret. Fra venstre venninnen Anat (17), Yaval (18), Roy (17), Noam og Gilad (18).