Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Fra Marx til FAFO

Da Karl Marx døde i London i 1883, hadde han tre kubikkmeter statistikk om den russiske økonomien ved sin side i senga. Han skulle gi råd til de revolusjonære praktikerne. Denne uka la FAFO (Fagbevegelsens forskningsstiftelse) fram resultatet av et forskningsprosjekt som skal hjelpe LO og Arbeiderpartiet til å finne Den tredje vei mellom frihet og fellesskap.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slik går det en intellektuell tradisjon gjennom alle samfunnsendrende bevegelser. Virkeligheten må ha tolkere. Marx satt på British Museum og analyserte industrisamfunnet. FAFO sitter i selveid hus i Fernanda Nissens Pikeskole på Grønland i Oslo og legger grunnlaget for LOs og Arbeiderpartiets marsj langs Den tredje vei inn i det neste årtusen. Denne uka la de fram resultatet av en omfattende studie av utsiktene for den norske velferdsstaten i det etterindustrielle samfunn, en gave fra LO til Arbeiderpartiet i anledning LOs 100-årsjubileum. Hvilke forandringer venter oss, hva blir arbeiderbevegelsens plass i et samfunn preget av globalisering og individualisering?

  • I en tid da både fagbevegelse og parti forvitrer, spiller forskere og utredere en stadig mer sentral rolle som premissleverandør i den politiske prosessen. Partier som sitter med makten har selvsagt hele embetsverket til rådighet. Men embetsverket skal ideelt sett ikke fortelle statsråder hva de skal mene, det bør være omvendt. Politikere trenger imidlertid både ideer og faktagrunnlag for sin politikk, og når partimedlemmene ikke kan skaffe det fram, er det kjekt å ha forskere på tenkeloftet.
  • Dette er et velkjent fenomen i utlandet. I USA kalles de «think tanks», og deres bidrag til den løpende samfunnsdebatt er viktig. I Tyskland har alle toneangivende partier slike stiftelser. Sosialdemokratene har sin Friedrich Ebert Stiftung, liberalerne Friedrich Naumann Stiftung og de konservative har Konrad Adenauer Stiftung. De har raus tilgang på penger og påtar seg forpliktelser for å fremme det man kan kalle «politische Bildung», politisk dannelse, som en demokratisk skanse mot ekstremisme og despoti. Men de politiske tenke-tankers mor er The Fabian Society i Storbritannia, som har spilt en sentral rolle i Labours mangfoldige liv.
  • De intellektuelles rolle i politikken er flertydig. De kan være rådgivere og faktaprodusenter, og de kan være aktører. Rosa Luxembourg er et eksempel på den handlende intellektuelle. Mot Dag ble begge deler her i landet. De startet som kritiske innspillere for partiene på venstresiden og endte som administratorer for den norske stat. Men konflikten er meget gammel, og selv Karl Marx holdt på å bli kastet ut av Den 2. internasjonale fordi styret mente at proletariatets frigjøring skulle være deres eget verk.
  • FAFOs posisjon i det norske system er i det vesentlige bygd på faglig legitimitet. I starten ble det nok stilt spørsmål ved om det ikke var vel kort vei mellom politisk aksjon og forskning. Gründerne Gudmund Hernes og Terje Rød-Larsen var spillere med ambisjoner om politisk makt. Etter at institusjonen skilte lag med LO og ble en uavhengig stiftelse, er også det faglige nivået blitt hevet og bredden større. Nå produsererer FAFO-forskerne doktorgrader, og de leverer forskning til et vidt spekter av oppdragsgivere. Både Orkla-sjef Jens Heyerdahl og skipsreder Jens Ulltveit-Moe har ytt midler til stiftelsen og sitter i styret sammen med en tredje Jens, nestlederen i Det norske Arbeiderparti. Slik sett er FAFO også et symbol på Den tredje veis fundament, samspillet mellom arbeid, kapital og stat.
  • Forskning skal være styrt av teorier, ikke av politikk, og heller ikke av penger. Men i dag er oppdragsforskningen under kritisk søkelys. Den øker i omfang, og det stilles spørsmål ved forskernes uavhengighet. Ofte har jeg inntrykk av at man kan gjøre med enkelte forskere som med advokater: bestille en konklusjon med tilhørende argumentasjon. Ikke minst bidro mange forskningsinstitusjoner til en slik forestilling under EU-striden. Forskning skal være kritisk, også til sin oppdragsgiver. Forskeren skal være som Kassandra, som sier det makthaverne ikke liker å høre. FAFO bør derfor være fornøyd denne gang siden flere forbund allerede har frest høylytt over noen av konklusjonene i rapporten «Det 21. århundres velferdssamfunn».