Fra parti til sekt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kristelig Folkepartis landsmøte markerer slutten på en epoke for partiet. Fra å være et parti med bred folkelig appell og ambisjon om å tiltrekke seg verdiorienterte sentrumsvelgere, framstår KrF nå som et kristenkonservativt høyreparti. Landsmøtet er enstemmig i sin oppslutning om regjeringssamarbeidet med Høyre. Det er enstemmig i sin oppslutning om Dagfinn Høybråten som leder. Og det er enstemmig i sin oppslutning om å kjempe mot liberale framskritt, som kvinners rett til selvbestemt abort, kjønnsnøytrale ekteskap og homofiles rett til å adoptere barn. Kjernefamilien, med far, mor og barn, er for KrF grunnsteinen i samfunnsbyggverket. «Slik det går med familien, slik går det med nasjonen, og slik går det med hele den verden vi lever i,» heter det i Høybråtens landsmøtetale. Vi mer enn aner svovelpredikantens advarsler mot normoppløsning, synd og skam. Han kunne like gjerne lest fra Bibelens beretning om Sodoma og Gomorra.

KrFs nyskjerpete profil er et bevisst, politisk valg. Men som alle politiske valg har det betydelige innslag av kynisme. Partiet framhever visse livsformer som bedre enn andre. Det bebreider aborterende kvinner for å ta liv, men pakker det inn i formuleringen «vern av det ufødte liv». Det krenker folk med homofil seksuell legning, men pakker det inn i sin hyllest av kjernefamilien. KrF har valgt å ekskludere, framfor å inkludere. Det favner om tradisjonelle flertallsverdier og svikter minoritetene. Deri ligger den politiske kynismen. Det er partiets suverene rett å mene hva det vil i et samfunn med ytringsfrihet. Og det er vår suverene rett å ta avstand fra partiets holdninger.

Med sin nykonservatisme har partiet valgt å gå ut av sin tid. KrF blir igjen et parti for personlig kristne. Det vil formodentlig svekke oppslutningen om partiet. Vi er overbevist at samarbeidet med Høyre og støtten fra Frp har vært en ulykke for partiet. Det samme tror vi vektleggingen av det religiøse vil være.