Fra polakk til mopp

Vaskejævler, fins de?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HUSHOLD TRENGER et skikkelig innslag av machokultur. Som kokkejævelen Anthony Bourdain når han i høstens bestselger, boka «Kokkejævler», forteller om sex, dop og rock'n'roll bak oppvasken og søppelspannene på to- og trestjerners restauranter på Manhattan. Kokker er nemlig et lurvete lag rallare fra alle verdens skitneste hjørner, med eget språk, egen kultur, den råeste humoren og en livsstil så beinhard og fullastet med hårete japanske kokkekniver at kokker flest går dukken i ei mølje av sprit, feilkutt med kjøttøksa og kjønnssykdommer. Utrolig sexy.

HUSVASKEN KUNNE TRENGE noen slike machojævler. Helt siden det likestilte samfunnet etter den nye abortloven på 70-tallet tok i bruk forhandlingsteknikken for å komme fram til minnelige ordninger mellom partene for å fordele husarbeidet når begge er utearbeidende lønnstakere, har husarbeidet mistet status totalt. Også hos kvinner. I løpet av de siste tretti åra har tida vi bruker på husarbeid sunket med to timer, fra seks til fire pr. dag. Kvinner bruker ennå 50 prosent mer tid til husarbeid enn menn, som foretrekker å leke med unger og lage mat. Og verre skal det bli. Snart gidder ingen vaske bak komfyren og under senga og skifte hyllepapir. Husarbeid er så gudsjammerlig kjedelig at hvis det ikke dukker opp en rufsete, testosterontung vindusvasker på TV og gir husarbeidet et ansikt, helst et deilig og farlig et, så gror vi igjen. Jeg lover, det er ei nisje her. Det er derfor Kagge Forlag og Jon Almaas har lansert en pen mann i smoking med ei flaske Jif på lomma. Min hypotese er at dette ikke er nok.

ALT ER POLITIKK, sa vi den gang vi ble enige om å kutte ut det kjedeligste av husarbeidet. Ny teknologi var helt fraværende. Bare langkosten, vaskebøtta, feiebrettet, pusseskinnet og støvsugeren, gammel arv fra 50-åras nyskurte og hjemmeværende. Resten var gammeldags muskelkraft og sur svette, dårlig rygg og meningsløse gjentakelser. Der matlageren kan drømme om en kokkekarriere på TV, har husholderen to valg. Enten henter du fram støvsugeren under dype stønn, drasser den rundt som en tungnem, motvillig elg, sleper fram hjørnesofaen for å komme til med en utrolig guffen klut på langkosten, ligger på kne foran do og graver med gummihanskene i toalettskåla. Eller så kjøper du en svart polakk.

FOR NOEN HUNDRELAPPER ekstra kan du kjøpe en polakk som gjør det amerikansk krigs- og romfartsforskning ikke fant opp: Mannen som dukker fram når du trenger ham og lemper ut de brente smulene av brødristeren, vasker den fettete kjøkkenvifta og filteret, aviser fryseboksen, skrubber de inngrodde hengslene på oppvaskmaskinen og fjerner den feite, sleipe nevestore hårballen i sluket på badet. Polakken avløste hushjelpene fra forrige århundreskifte, avbrutt av et ideologisk utydelig mellomregime som lurte kvinner flest til å gjøre jobben selv, gratis mot kost og losji og ekteskap. Polakken får verken kost eller losji, men har til gjengjeld den fordelen at han er så billig at nesten alle har råd til en skattefri en. Min venninne ser det som bistandsmidler, hun har betalt økonomistudier for to studenter fra Kraksw over en femårsperiode.

NYE VASKEMETODER TYDER likevel på at noe er i gjære. Noen vil gjerne snu en trend der ute, uten at jeg antyder at vi står foran et paradigmeskifte. Men når supermarkedets hyller flyter over av nytt vaskeutstyr som demonstreres av hvite middelklassemenn på alle kanaler i beste sendetid, når bokhandlerne rydder plass for det postmoderne husholdets første vaskebøker mellom reolene for marinerte kamskjell med sjøgresscoulis, backpacking på Zanzibar og italiensk design fra Milano, da ser vi hvordan mektige krefter samarbeider for å påvirke våre liv.

FRA POLAKK TIL FIBERKLUT. Gjennom historien har etniske minoriteter, urbefolkninger og arbeiderklassens kvinner spilt hovedrollen i reingjøringen av våre private og offentlige rom. Fortsatt er det de fattigste, de illegaleste innvandrerne, de ufaglærte, økonomiske flyktninger, lånetunge studenter, hjernekirurgene fra Tyrkia og Polen som ikke heter Trygve Hansen, som tømmer søppelbøttene våre på kontoret og tar et ekstra tak under doringen hjemme. Det koster 80 kroner timen for de billigste. Men nå lokker delikate startpakker med elegante engangskluter, pastellfargete fiberkoster, snedige lavtrykkssprøyter, lettmopper og fikse forklær med lommer for mikrofiberputa med strikk i, til å deise i golvet hvis du skal våtmoppe litt innimellom all tørrmoppingen. Vaskebøtte, langkost og golvklut er yesterday, for å summere opp tidsånden. Snakker vi kanskje nå om noe nytt som kan inkludere våre menn? Kan moppen friste kokken, med andre ord?

KOKKEJÆVLER KJENNES på nevene. Dype kutt over hele håndbaken, minus en finger, hissige brannsår og hvite krater etter den kokende frityroljen. Kokkejævler klager ikke, sykmelder seg aldri, juger, stjeler og bedrar, og innrømmer aldri noe. Kokkejævler kverner ut 200 andebryst med en rå latter og den største kniven mellom tenna. Den som ikke tåler 24 timers arbeidsdag og et par timer ekstra etterpå, i baren, er ei pyse. Vaskejævler? De fins ikke. Jeg har i alle fall ikke lest den boka. Svenske Astrid Bengtsdotter skrev «Vask» etter en fuktig jentemiddag der det gikk fram at ingen av venninnene hennes husket hva mor hadde lært dem om vasking. Hun solgte 20 000 eks i fjor. I år konkurrerer en delikat Jon Almaas med Else Liv Hagesæther om de beste vasketipsene nå som fiberklutene er her. Jeg tipper årets julegave går til polakken. Sammen med moppen.