Fra reparasjon til forebygging

Finansministeren skal diskutere bruken av oljepenger med sentrale norske økonomer. Det er all grunn til å tro at rådene fra økonomene vil være så sprikende at finansministeren allikevel må gjøre det han kanskje ikke har lyst til å gjøre - nemlig å tenke sjøl.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Man skal ikke utelukke at det ville være like klargjørende for finansministeren å legge det sosialøkonomiske fag til side et øyeblikk og snakke litt med vanlige folk. Da ville han høre at det ikke er mulig å forstå at jo rikere vi blir, jo dårligere skal tilbudet til barn og ungdom være. Jo mer penger staten har, desto mer lappete skolebøker skal ungene ha - om de i det hele tatt kan tilstilles bøker. Mange vil la seg forundre over at en eventyrlig rik stat skal la muligheten til å utvikle alternativ energi gå ifra seg når verden skriker etter grep mot klimaendring. Eller at en anstendig satsing på forskning som grunnlag for et framtidig næringsliv skal være umulig når pengene samles i lader på bok. Noen ville også bringe fram det skammelige i at jo rikere vi blir, desto mindre har vi råd til å yte i internasjonal solidaritet.

Forstå

Og hvorfor skulle vi forstå dette? Noe må ha gått galt i teorienes verden når det er umulig å investere i framtid. Investering i de feltene jeg har nevnt, representerer investering i besparelser på sikt. Det sosialøkonomiske tyranniet har ledet oss inn i ei felle hvor vi bortimot systematisk kutter på alle tiltak av forebyggende karakter, mens utgiftene til reparasjon øker. Alle veit at ungdom som har et godt skole- og fritidstilbud, har mindre sjanse for å få en kriminell løpebane - og dermed vil belaste justisbudsjettene mindre på sikt. Vi veit at eldre som har tilrettelagte sosiale fellesskap, har mindre behov for offentlige tjenester over helse- og sosialbudsjetter. Vi veit at miljøinvesteringer er nødvendige nå for at kostnadene ved flom og tørke ikke skal være uoverkommelige i åra framover. Vi har kunnskapen, men gjør ikke noe med det. Det er galt. Galt fordi det skaper unødige menneskelige lidelser. Barn i sykehuskø er et talende eksempel på kortsiktighetens konsekvenser. Barna lider og kan få kroniske problemer fordi de ikke får tilstrekkelig rask behandling. Nedprioritering av det forebyggende arbeidet er galt også fordi det skaper en umulig utgiftsvekst på sikt. Forebygging er nøkkelen til reduserte justis-, helse- og sosialbudsjetter.

Historisk

Med en rik stat har vi en historisk mulighet til å sette oss ned og tenke igjennom hva vi bør gjøre i dag slik at vi blir et gladere, friskere og mer nyskapende folk om to, fem, ti år. En hovedutfordring for finansministeren er å evne å se flere budsjetter i sammenheng. Hvis de økonomiske teoriene for dette formål ikke eksisterer, bør de utvikles. Men som på så mange andre områder ligger folkevettet foran de teoretiske modellene. Finansministeren kan trygt begynne dette arbeidet uten å ha en eneste teori å basere seg på.

Valg

Samtalen om hvordan et budsjett som har forebygging og ikke reparasjon som utgangspunkt, skal se ut, er i bunn og grunn en drøfting av hvilke verdier som skal ligge til grunn for samfunnsutviklingen framover. I den diskusjonen tillater jeg meg å mene at finansministeren ville finne ut mer av å snakke med vanlige folk i vårt mangslungne land enn å bli belært av de samme økonomene som allerede får metervis med spalteplass i avisene. Men, dette er sjølsagt finansministerens valg.

Til slutt: Vi skal sjølsagt ikke ha noen løssluppen bruk av oljepenger. Folk er mer ansvarlige enn som så når de blir vist tillit innenfor et system de finner meningsfylt.