Fra ribbe til reservedeler?

Den genetiske ingeniørkunsten utvikler seg i stort tempo og åpner for store muligheter, men nye framskritt kommer aldri uten risiko.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det sprenges stadig nye grenser innen biologisk forskning. Det siste nye er at en forskningsgruppe i USA og et bioteknologisk selskap i Skottland, hver for seg, har klonet gris med en definert endret genetisk egenskap.

Forsker Randall Prather og hans gruppe ved Universitetet i Missouri i USA har samarbeidet med selskapet BioTherapeutics, mens samme type forskning også er blitt utført i Skottland av selskapet PPL Therapeutics. Det var det selskapet som i 1997 rapporterte om verdens første klonede dyr, sauen Dolly. PPL Therapeutics har med sikker sans for publisitet kalt de genmodifiserte grisungene, som ble født 1. juledag, for Noel, Angel, Joy, Star og Mary. Deres bedrift er kun blitt kjent gjennom pressemelding, mens de amerikanske forskerne presenterer sitt gjennombrudd i det anerkjente forskningstidsskriftet Science (online 3. januar).

Transplantasjon

Gjennombruddet med kloning av de genetisk modifiserte grisene har sitt utgangspunkt i behovet for bruk av griseorganer til transplantasjoner hos mennesker. Dette er kryssing av artsgrenser og kalles xenotransplantasjon (xeno = fremmed). Det er stort behov for å skaffe organer til mennesker som lider av ulike alvorlige sykdommer. Mangelen på organer fra mennesker gjør at det er en stadig kamp for å sikre større og mer forutsigbar tilgang på f.eks. hjerter, levere og nyrer.

Begge forskningsgruppene har eliminert ett av de to genene som er nødvendig for å få sukkermolekylet galaktose festet på mange stoffer på overflaten av grisens celler. Galaktose finnes ikke i en liknende posisjon på celler fra mennesker eller aper. Forsvarsapparatet hos mennesker vil derfor reagere på celler med slike stoffer på overflaten og sette i gang en forkastningsreaksjon. Nå har man vist at det er mulig å slå ut det ene genet i gris. Neste steg blir å få fram en gris hvor begge genene for enzymet alfa 1,3 galaktosyltransferase er eliminert (en homozygot knockoutgris). Da er denne egenskapen ved grisecellene helt borte. Håpet er at dette vil redusere forkastningsreaksjoner hos mennesker som får transplanterte griseorganer.

Framskritt

Er dette et skrekkscenario? Er det et framskritt eller er det et gigantisk feilsteg å begynne å blande menneske og gris på denne måten? Reaksjonene viser at dette ikke er problemfritt. Noen vil kanskje fundere på om et menneske med et grisehjerte er et menneske, eller kanskje en mellomting. Har vi gått for langt i vår søken etter å kurere sykdommer? I tillegg til problemer med avstøtninger av griseorganer er forskere bekymret over en rekke andre ting. Det har bl.a. vist seg at virusgener som man vet finnes i grisecellenes arvestoff, kan «hoppe» inn arvestoffet til menneskeceller når disse to celletypene kommer i kontakt med hverandre. Man frykter at den slags nye kombinasjoner kan gi opphav til hittil ukjente virusinfeksjoner hos mennesker, som eventuelt kan resultere i epidemier vi ikke har stått overfor tidligere. Noen snakker om muligheten for aids nummer 2.

Forskere som arbeider innen dette feltet diskuterer problemene åpent. Det er meget få som er «naive utviklingsoptimister». Samtidig vet man at det er en rekke alvorlige sykdommer som på sikt kanskje kan behandles bedre, eventuelt kureres, ved hjelp av denne teknologien, eller ny teknologi som utvikles fra denne forskningen. Det vil f.eks. kunne gjelde Parkinsons sykdom, barnediabetes, Alzheimers sykdom og degenererende nervesykdommer.

Lang vei

For at dette skal kunne skje har bioteknologien og medisinen fremdeles en lang vei å gå. Den genetiske ingeniørkunsten utvikler seg i stort tempo og åpner for store muligheter, men nye framskritt kommer aldri uten risiko. Det må være en kontinuerlig diskusjon om disse spørsmål, hvor forhåpentligvis ulike pasientorganisasjoner også vil spille en aktiv rolle. Det er bl.a. i dagens situasjon ganske åpenbart at denne typen avansert bioteknologi ikke kan videreutvikles uten dyreforsøk og grunnforskning.

Grisen har tidligere gitt oss gode ting som skinkestek, nakkekoteletter og juleribbe. Mange griser har måttet late livet for å gi oss mennesker næring, gleder og gode matopplevelser. Vil en ny generasjon av griser innta rollen som leverandører av organer og celler som kan redde mennesker med livstruende og alvorlige sykdommer?