Fra sovesal til talerstol

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Diplomati og andre politiske arbeidsformer uttrykker seg gjennom et stort spekter av virkemidler. Små land – særlig om de er alliert med mektige nasjoner – ser seg ofte tjent med lydig stillferdighet i et skyggelandskap. Historisk har det ofte vært Norges posisjon, altså rollen som stilleste gutt i NATOs sovesal. Derfor er det befriende at utenriksminister Jonas Gahr Støre ikke lusket ut av FNs rasismekonferanse i Genève, men i stedet talte den iranske presidenten midt imot. Noe liknende har ikke skjedd så ofte i norsk diplomatisk historie, verken i eldre eller nyere tid.

Jonas Gahr Støre var en av de få vestlige statsråder som var til stede på konferansen. Han valgte å bli sittende da representanter for en rekke EU-land forlot salen i protest mot innlegget fra Irans president Mahmoud Ahmadinejad. I sin tale beskyldte presidenten Israel for å være «et grusomt og undertrykkende rasistisk regime». Støre fikk ordet etter Ahmadinejad og tok kraftig avstand fra slike standpunkter samtidig som han sa at vi ikke kan overlate FNs talerstol til ekstremister. Etterpå har Støre uttalt at også han hadde forlatt salen om Irans president hadde gjentatt sine påstander om at holocaust ikke fant sted. Utenriksministeren har fått kritikk for at han ikke forlot salen, ikke minst fra KrF-leder Dagfinn Høybråten som kaller det «trist og uforståelig». Det er vi helt uenig i. Å tale klart og skarpt på en konferanse som handler om ytringsfrihet, er helt i tråd med formålet. Slik opptreden gir også mer troverdighet til Gahr Støres uttalelser om at dialog iblant krever klar og konsekvent tale. Samtidig skjønner de fleste at høyrøstet tale ikke alltid er den mest effektive metoden i utenrikspolitikken. Likevel er det slik at Jonas Gahr Støre, med sin opptreden på FN-konferansen, har skapt forventninger om at han også vil ta bladet fra munnen når en vestlig stormakt neste gang begår et overgrep.