Fra stensil til stensil

Det startet som et stensilkontor for de nye vitenskaper. Og når Universitetsforlaget nå blir slaktet av sine eiere og konkurrenter, kan man si at det akademiske liv igjen er henvist til stensilene. Men det er en sørgelig saga: det kulturløftet foretaksomme menn tok i de fattige 50-åra, glipper for tafatte akademiske ledere i de rike 90-åra.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er mange forklaringer på hva som gikk galt for Universitetsforlaget. Det handler om tøff konkurranse, om feilsatsinger og mangel på moderne akademisk entreprenørskap. Jeg skal ikke skifte vær og vind mellom myter og realiteter. Men jeg vil anmelde en sørgmodig nostalgi og et hjertesukk på tampen av en stolt historie. For det som nå kanskje blir hogd opp, er et stykke akademisk historie i vårt land. Det må få alvorlige konsekvenser for den vitenskapelige offentlighet. For det er i en viss forstand Universitetsforlaget som har vært Det norske universitetet. Der var fagene fortsatt samlet på ett sted etter at tyngden av vår høyere utdanning ble forlagt til fag- og profesjonsskoler utenfor universitetene.

  • Da jeg trådte inn i de hellige akademiske haller i 1961, var Universitetsforlaget ennå på mange måter en produsent av stensiler og billigbøker. Uferdige manuskripter og velprøvde forelesninger var en vesentlig del av produksjonen. Men store tanker lå bak. Det var virkelig nasjonale strateger som hadde tatt initiativet ti år tidligere. Tønnes Andenæs var lederen for det hele, men i kulissene så man sporene etter Kristian Ottosen, Studentsamskipnadens direktør, Erling Fjellbirkeland fra NAVF og universitetsdirektør Olav Meidell Trovik. Jeg innbiller meg at de ikke trengte så mange utredninger for å komme i gang. De så et problem og øynet muligheter, tok noen telefoner og fikk det hele på skinner. Det var nok sosialdemokratisk i sin grunnidé og i sin utforming, men det var et bidrag til nasjonsbyggingen da stadig større kull studenter søkte seg til universitetet.
  • Universitetsforlaget ble de moderne vitenskapers forlag. Den forrige maktutredningen kom der med flere titalls bøker. Det var utgiver for en hel generasjon av forskere innen jus, samfunnsfag, medisin og humaniora. Det var Johs. Andenæs' forlag som det var Anders Bratholms, det var Arne Næss', Vilhelm Auberts, Nils Christies og Harriet Holters, og det var Henry Valens og Stein Rokkans. Der kom også gamle standardverker i historie, og der endte etter hvert Francis Sejersted. Men Rune Slagstad så faresignalene i fjor høst, og søkte trygghet for sitt storverk om moderne norsk historie på Pax.
  • Alle de viktige vitenskapelige tidsskriftene ble utgitt på forlaget. Medisinernes tidsskrift, juristenes, samfunnsviternes, historikernes, økonomenes og flere av naturviternes finnes i stallen.

Her utgis også Nytt Norsk Tidsskrift som har hatt så sentral plass i de siste ti- femtenårs akademiske debatt.

  • Norsk vitenskap og akademisk liv vil naturligvis greie seg uten Universitetsforlaget. Men om det forsvinner, vil det bli et stort svart hull for vitenskapelig kvalitetsutgivelser, det vi kan kalle den sårbare litteraturen. For der er intet annet forlag som har den som forretningsidé. Mange professorer og forskere vil i alle fall føle seg hjemløse, noen vil vel igjen ty til stensiler for å få pensumlistene til å gå i hop.
  • Det slaktes hyppig på det kapitalistiske marked, og når inntektene ikke holder følge med utgiftene, er det kanskje ikke mulig å redde kultur mer enn et oljeselskap. Men Universitetsforlaget er noe mer enn kommers. Det hadde en unik stilling i det akademiske liv i hele Norden. Vi må til England og USA for å finne maken. I den anglo-amerikanske verden tar universitetene ansvar for den vitenskapelige forlagsvirksomhet. Hos oss har universitetet solgt sine aksjer uten det minste forbehold.
  • I en tid da Norge ønsker å satse på hjernevirksomhet, forskning og innovasjon, burde det vært plass for Universitetsforlaget. Men nettopp nå slås jeg av at vi er fattige på kulturelle innovatører. Med forskningsrådenes og universitetenes hjelp burde det vært mulig å holde kjerneaktivitetene fra forlaget oppe. Men hele landet burde ha sett det som en forpliktelse å beholde en kulturinstitusjon av internasjonal betydning. Franskmenn vil nok gjerne ha vår olje, men de kan ikke ta ansvar for våre akademiske tradisjoner og vår kultur. Fordypningens behov må også i framtida ivaretas her i landet, og der kan ikke markedskreftene rå alene.