Fra tannhjul til lykkehjul

Dagbladet kjørte på to hjul i svingen inn i «den nye økonomien». På sykkeltur langs Akerselva. Motstrøms.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For hundre år siden var Akerselva i Oslo kroneksemplet på industrialiseringen av Norge. I dag er de gamle bygningene som en gang produserte fyrstikker, spiker, tøy og såpe, fylt av databedrifter, tv-produksjon og reklame. Få steder i Norge illustrerer overgangen fra industrisamfunn til informasjonssamfunn bedre. Eller, som Kjartan Fløgstad melankolsk har kalt det: overgangen fra industrikultur til kulturindustri, fra tannhjul til lykkehjul.

VI STARTER NEDERST i elva. Andre elvevandringer er historiske og handler om 1800- og 1900-tallet. Om bruer og historie. Men vi skal motstrøms. I oppoverbakke inn i det 21. århundre. Startpunktet vårt er et veikryss under en dundrende trafikkmaskin, i skyggen av Oslos eneste skikkelige skyskraper i glass. Langs elvebreddene, i gjenskinnet fra Plaza og støyen fra trafikken sitter noen glade gutter og tar seg en pils. Vi er på Grønland. Men det er varmt. Vi krysser Grønlandsleiret og passerer Grønland stasjon. Kommer til en grusplass der hundre duer beiter brødsmuler under et skilt der det står «Mating av fuglene forbudt». På denne plassen står en byste. Av «De ulykkeliges venn». Olafia Johannsdottir ble født på Island i 1863, og døde i Norge i 1924. Det passer bra at hun står her. Vi er på vei inn i de ulykkeliges område. Og de ulykkelige trenger en venn. På ei grasslette bak neste sving er det slutt på duene. Det er stedet for byens løse fugler. Noen soler seg. Andre sover. Bak dem står en statue av en elg. Midt i tjukkeste byen. Men det er lenge til solnedgang. Vi er tydeligvis i villmarka, for Villmarkshuset er neste. De har kanoer til leie. Oslo indre øst er ei villmark. En urban jungel. Og Akerselva er floden inn i Mørkets hjerte . Men vi trenger ingen kano for å komme oss dit. Vi kjører elve-gonzo på to hjul i svingen. Vi sykler.

ELVA KLUKKER STILLE nedover. Det lukter vår. Fotograf Bones lurer på hva slags tresorter vi sykler forbi. Jeg aner ikke. Bones tipper hegg og kastanje, snuser i lufta, studerer trekronene over oss. Bak de blomstrende trærne ligger den røde bygningen til Schous bryggeri. Det er noen år siden det ble brygget øl her. Nå brygges økonomer og markedsførere. Fra BI og NMH. Dette er starten på Oslos aller helligste - unnskyld, hippeste: Grünerløkka. Vi er på vei inn. RVs Erling Folkvord er på vei ut. Han sykler forbi i sosialistrød T-skjorte, stram i blikket. Under de første, høye fabrikkpipene finner vi urban-tv-kanalen Metro, M tv-produksjon og Juritzen as. Juritzen er mannen som produserer «TV2 hjelper deg» og «Vil du bli millionær?» Om ikke annet, så har Juritzen hjulpet seg selv til millionene.

RUNDT NESTE SVING kommer vi til jazzklubben Blå, et av Oslos hippeste utesteder og med byens mest idylliske uteservering. Innehaverne, noen idealistiske jazzsjeler og sosionomer, har bygd om den gamle fabrikken, men de gamle stålrørene og murveggene synes fremdeles inne i lokalet. De eneste maskinlydene som høres her, er når lyden av tekno blandes med jazzbeats og looper, tryllet fram av en eller annen moderne arbeider, en platesnurrer, en dj. Under Grünerløkkas mest utskjelte bygning, en 50 meter høy kornsilo fra 50-åra, finner vi rester av en gammal demning. Den er i forfall. Det er rester av gammal energi. De nærmeste naboene til kornsiloen har Grünerløkkas fornemste adresser. Boligprisene i Marselis gate og Fossveien er på Frogner-nivå. Vi er så langt vest det er mulig å komme øst for elva. På Østkantens beste Vestkant. Området kalles Kuba, sannsynligvis etter en gammal gasstank som sto på den andre siden av elva. Kuba ligger rett over Ny York. I grasbakkene på Kuba er det Woodstock-stemning hver eneste sommerdag. Engangsgriller, øl og kjærlighet preger området. Det passer bra. Det originale Woodstock lå også rett ovenfor New York. Vi er upstate New York. Vi forlater hippietida, krysser Kuba bru og kommer til Aamot bru. «100 mand kan jeg bære, men svigter under taktfast marsch» står det på brupilaren. Men det skal ikke mer enn én halvtjukk journalist til for å få Norges første kjedebru til å svikte. Eller én jogger. Sikkert en moderne kunnskapsarbeider som ikke har svettet særlig på jobben. En som må løpe en tur for å få svettet ut og holdt kroppen i form.

VED DEN STORE FOSSEN i Mølleparken var det spinneri før. I dag finner du Office, Allkopi, United Media, Emma EDB, Venture Partners, Intergate AS, Media Norge, Biong Arkitekter, Fem Grafisk, TV Norge, Squash Senter og Alfa Omega her. Utenfor det gamle spinneriet, i dag utestedet Månefisken, står forretningsfolk med caffelatten foran seg, mobiltelefonen i den ene hånda og lommecomputeren i den andre. På den andre siden av elva står hodet til Oskar Braaten på en påle. Det var han som skrev teaterstykket «Ungen». Om jenta på spinneriet som ble gravid. Det skjedde her. I tekstilfabrikken Hjula Væveri, reist 1855, jobbet det i 1895 717 mennesker, flest kvinner. Væveriet ble lagt ned i 1957. Det var nye tider. Alltid nye tider. Fem minutter lenger oppover elva ligger Hi-Fi-Klubben og Komistudio. Her produseres «Mot i Brøstet» og «Karl & Co». Wegelius Televisjon produserer «Hotel Cæsar» i en fabrikk fra 1961. Noen hundre meter lenger oppe rives Denofa Lilleborgs såpefabrikk. Men det produseres altså fremdeles plenty av såpe ved Akerselvas bredder.

VI SYKLER VIDERE. Innover i dalføret. I den nye tid. Inn i Nydalen. I Nydalsveien 15 lå det en gang en tekstilfabrikk. Christiania Spigerverk kjøpte den i 1897. Det ble trådstiftfabrikk og trådtrekkeri. I 1988 - i jappetida - ble lokalene ombygd til kontorer. Nå holder Warner/Chappell Music til her. Sammen med Fundia og Janik Marketing & Trading. Over neste bru ligger gromområdet. Oppå Akerselva. Her, i sentrum av Nydalsbyen, på It-torget, holder NRK Drama og Bokklubbene til. Sammen med Agresso, Storage Tec, Ericsson. Og Restaurant Spigerverket. Spikerverket har altså blitt spisested. Over Nydalsbyen ligger det gamle fargeriet, oppført i 1867. Ombygd i 1987. I dag Reklamehuset. Bak Reklamehuset er det slutt på industrien. Elva glir rolig nedover, flankert av turvei og boligbebyggelse. Vi er ute av industrikulturen. Eller kulturindustrien. Bak, eller forbi, kulturen, ligger naturen. Så, Teknisk Museum. Som en slags prikk over i-en i industrialismen. Eller som et slags punktum for industrisamfunnet. For når ting havner på museum, er det historie. Da er det slutt. Punktum er satt.