Fra vårt Parnass

Debatten om krigen i Midtøsten er denne uka blitt en debatt om Jostein Gaarder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN NORSKE debatten om krigen i Midtøsten har denne uka handlet om forfatteren Jostein Gaarder. Hans basunstøt ble raskt til en debatt om debatten og, sannelig, også en debatt om Aftenposten. Knut Olav Åmås får attest som landets beste debattredaktør av sin overordnede Harald Stanghelle, mens avisen på lederplass gir kronikkskribenten råd om hvordan han burde ha ordlagt seg. Slik kan krigen i Midtøsten også brukes til å relansere en norsk avis. Nå er det ikke noe nytt at det norske poetokratiet er flinke til å debattere seg selv. På den annen side: Å bedømme virkningen av sine egne utsagn er en politisk hoveddisiplin. Det hadde åpenbart ikke Jostein Gaarder gjort. Derfor erklærte han allerede etter tre dager at han trakk seg fra videre debatt. Han ble blåst overende av SMS-stormen og av de heftige angrepene på det han skrev, det at han skrev og tolkningene av det han skrev. Han iførte seg sin gammeltestamentlige kjortel og besteg Sinai berg, men slapp steintavlene på sine tær. Det gjorde vondt.

MEN DEN SOM ytrer seg i det offentlige rom må reflektere over virkningen av både form og innhold, og finne seg i å bli tolket, også annerledes enn han selv tolker sin tekst og sine motiver. Og han kan ikke uten videre trekke seg tilbake fra arenaen. Da får innlegget preg av proklamasjon og ikke åpen diskusjon. Men som intervensjon i en løpende politisk debatt, hører dikterne med. Vi har en 200-årig tradisjon for det, fra Wergeland via Bjørnson til Bjørneboe og Hølmebakk. Vår store nasjonale historiker Ernst Sars skal være den første som utmyntet begrepet poetokratiet om denne kanskje litt særnorske tradisjonen. Men det har ført til at vi ved enhver større politisk korsvei etterspør dikternes bidrag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NÅR VI I EN politisk debatt spør etter dikternes og andre frie ånders syn, henger det nok sammen med at den løpende kommentar til de politiske konflikter etterlater et behov for å høre en tydelig stemme. Den kommenterende offentlighet kan tidvis avtegne seg som et kontorlandskap. De intellektuelle er i stigende grad blitt integrert i maktapparatet, eller fanget opp av konsulentbransjen. Det utføres tenkning, bevares, og den kan slå til mange kanter. Men de er «hired hands», leiesoldater for skiftende moter. Det er få som påtar seg den oppgaven som filosofen Jürgen Habermas pålegger oss om å være på vakt mot forflatning i argumentasjonen, bekjempe tunge fordommer, hegne om mangetydigheten og bidra til å holde sinnet åpent. Da må man ha kontroll over sine virkemidler.

JEG SKAL IKKE bære nye steiner til den bør Jostein Gaarder allerede syns er for tung. Men med sitt valg av et kvasibibelsk språk, med sine metaforer og allusjoner, trådte han feil ved første anslag. Konflikten i Midtøsten har jo ligget på kanten til å bli en religionskrig i 60 år, og da burde en alternativ stemme snarere ha bidratt til å sekularisere debatten. Midtøsten er et krevende objekt for analyse og refleksjonens kvalitet er viktig. Det er ikke følelser som mangler, og de realpolitiske forhold er for uoversiktlige for de forenklede standpunkter.

SAMTIDIG er det selvsagt også viktig at man som Gaarder holder fast i hovedmotsetningen, som det gjerne het i 1970-åras samfunnsdebatt. Vi har alle en forpliktelse til å si ifra. Problemet er bare at det i Midtøsten er to folk som har en rettferdig sak -  og som ser på seg selv som Guds utvalgte. Israel har fra første dag vært omgitt av fiender som vil statsdannelsen til livs. Til gjengjeld er det her etablert et demokrati av vestlig mønster. Men når et slikt land så brutalt bryter med folkeretten, må det skape smerte og raseri. På den annen side står det fordrevne folket, palestinerne, som til og med må se den lille flekk av et land de er tilstått, okkupert av fundamentalistiske setlere med støtte av Israels politiske ledelse. Palestinernes tragedie er at de har vært ledet av en korrupt og udemokratisk elite. Bildet blir komplett av at landet som på mange vis står for den europeisk humanisme Gaarder bekjenner seg til, Libanon, skytes i filler. Dette Midtøstens Sveits av mange folkeslag og mange religioner, og grunnleggende sekulært, og med en hær på størrelse med en sveitsergarde til å rydde opp blant militante muslimske fundamentalister under klientskap av Iran og Syria, raseres jevnlig av Israels høyteknologiske hær.

ET SLIKT terreng krever analyse, og verken poesi eller basunstøt. Den som tar bladet fra munnen må ikke la sin tale flomme over av følelser. Nå skal Jostein Gaarder ut på forsoningsmiddager med dem som har tolket ham annerledes enn han selv tolker sin tekst. Da må han vel ta av Sofie-prisen. Men la den ikke bli redusert til en Tante Sofie-pris.