Fra Volvo til Saab

Det ligger mange ulike visjoner bak «Saab»-avtalen som bringer sammen Wallenberg, Røkke, den norske og den svenske staten, skriver Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den grunnleggende ideen bak avspenningspolitikken til president Richard Nixon og hans utenrikspolitiske hustenker, Henry Kissinger, var å skape realiteter «på bakken» i form av et omfattende sett avtaler og traktater som regulerte samhandlingene mellom de ideologiske fiender USA og Sovjet. Samarbeid og hyppige kontakter ville gradvis hule ut den ideologiske konflikten slik de dryppende dråpene huler ut selv den hardeste stein. I begynnelsen synes ingen forandring. Først når du har vennet deg til dryppene og glemmer steinen i lang tid, ser du plutselig at den er blitt til noe annet.

Det var en liknende realpolitisk visjon som lå under begeistringen til daværende statsminister Odvar Nordli for de mulighetene som han og Jens Christian Hauge så i et utvidet svensk-norsk industrisamarbeid i forlengelsen av Volvo-avtalen i 1978. Det var en visjon som ikke ble delt av opposisjonen i Stortinget, og heller ikke av denne avis. Volvo-avtalen slapp svensk storkapital inn på norsk kontinentalsokkel i bytte for førti prosent i en svensk bilindustri som befant seg i en overgangstid med en usikker framtid.

Før opposisjonen fikk slått sine klør i avtalen i Stortinget, kom svenske småaksjonærer norske skeptikere i forkjøpet. 40 prosent av aksjonærene mente at Volvo ble solgt altfor billig og de trodde ikke noe særlig på framtida til utvinningen av olje- og gass fra norsk sokkel. Dermed var et 2/3 flertall for Norges-avtalen på Volvos generalforsamling utenfor rekkevidde, og prosjektet ble lagt dødt. Historien har vist at skeptikerne på begge sider av kjølen tok feil. De visjonære fra den gang har hatt god grunn til å sørge over mulighetene som gikk tapt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er gått 30 år, og nå pleier Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Dag Terje Andersen og Kristen Halvorsen nye, nordiske visjoner i samarbeid med Kjell Inge Røkke. De har vunnet gehør hos det nåværende overhodet for Wallenberg-familien, Marcus, og hos utenriksminister Carl Bildt. Den gode personlige kjemien mellom de tidligere naboene i Geneve, Bildt og Støre, ble stilt til skue under svenskenes besøk i Tromsø i forrige uke. Dit brakte Bildt med seg den tyngste svenske næringslivsdelegasjonen som har vært i Norge på mange, mange år. De var der for å snakke om olje, gass, industri, jagerfly og altså Aker/Saab.

Noen av dem som er aller engsteligst etter at «Saab»-avtalen ble lansert av næringsminister Dag Terje Andersen og Marcus Wallenberg klokka 0800 i går morges, er de generalene i Det norske flyvåpenet som vil at det amerikanske Joint Strike Fighter skal vinne konkurransen om å bli Norges framtidige kampfly. Mulighetene for at det i stedet blir Saabs JAS Gripen er økt betydelig etter gårsdagen.

Det er blant annet her realpolitikken kommer inn. EU klarer ikke å realisere ambisjonene om en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. NATO blir mer og mer av et redskap for USA til å oppfylle forpliktelser og planer verden rundt. Slike utviklingstrender skaper et behov, og økte muligheter, for å etablere nye realiteter «på bakken».

SV-leder Kristin Halvorsen har vist at hun er kjapplært som langsiktig realpolitiker med makt. Etter en vaklende start med appelsinboikott og andre feilskjær, knesatte hun parolen om at den daglige debatten i SV ikke skulle dreie seg om partiet skal sitte i regjering eller ikke. I går la Halvorsen 4,8 milliarder kroner på bordet for å støtte opp under Dag Terje Andersens industripolitiske visjon, Stoltenbergs nordiske, økonomiske visjon og sin egen visjon om en ny, internasjonal plassering for Norge innenfor en nordeuropeisk dimensjon der både Sverige og Finland inngår på lang sikt.

Visst handler gårsdagens «Saab»-avtale først og fremst om olje- og gassrelatert industri med særlig vekt på utvikling i nordområdene og samarbeid med Russland, men den kan også innebære et nytt kutt i vår transatlantiske navlestreng.

For Carl Bildt og Marcus Wallenberg handler dette ironisk nok om å legge svenske egg i en annen kurv enn den rent europeiske. Norge er nordisk og transatlantisk på samme tid, og konservative Bildt og Reinfeldt er like lite interessert i at Norge bryter med USA som Stoltenberg, Kolberg og Støre.