Fra vondt til verre?

Direktørene for statens helseforetak lyder akkurat som fylkesordførerne: «Vi trenger mer penger.» Jeg tror faktisk de har rett.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SYKEHUSREFORMEN skulle gi oss mer helse for hver krone. Staten som sykehuseier skulle styre milliardsummene på en bedre måte enn fylkeskommunene. Men det vi leser om er budsjettsprekk og underskudd i milliardklassen. Har vi gått fra vondt til verre? Sykehusdirektørene slår alarm og varsler oppsigelser og mindre pasientbehandling. Hver av de fem helseregionene må kutte med 500 millioner kroner hver. Mens det før var fylkesordførere og Kommunenes Sentralforbund som ropte på større bevilgninger ved budsjettider, er det nå direktørene ved de selvstyrte foretakene. Pengene strekker åpenbart ikke til, hvem det enn måtte være som bestyrer pengesekken. Hvorfor?

LØNNA TIL DE ANSATTE stiger jevnt og trutt og utgjør en stor del av sykehusenes utgifter. Det siste lønnsoppgjøret ble spesielt dyrt for foretakene. Sykepleiere og hjelpepleiere fikk en lønnsøkning på mellom 5,5 og 6 prosent. De underordnede legene fikk et lønnsløft på 9,5 prosent når vi tar med lønnshoppet som er avtalt fra 1. januar neste år. Det skal dekke årets og neste års lønnsvekst. Når det gjelder overlegene, skal de få alt ved lokale forhandlinger. De er ennå ikke sluttført, og skal være i boks 15. november. Samtidig har foretakene overtatt pensjonsforpliktelsene som fylkeskommunene hadde før. Svært mange av de ansatte har fortsatt sine pensjoner i Kommunal Landspensjonskasse. Og som vi vet har fallet i aksjemarkedet påført medlemsbedriftene store ekstraregninger. Dette har ikke politikerne tatt høyde for i budsjettet for neste år.

AT UTGIFTENE BLIR større, kommer selvfølgelig ikke som noen bombe. Det skjer i alle virksomheter, i private som offentlige. Det hadde planleggerne selvsagt regnet med. Formålet med reformen var først og fremst å få et mer effektivt system. Med én altoverskuende eier burde det være mulig. I dag har for eksempel de fleste sykehus og helseforetak øyeblikkelig-hjelp-funksjon. Det kjennes trygt og godt for oss som har sykehuset i nærheten. Men beredskap forutsetter at store og kompetente personalgrupper med til dels høy lønn går skiftarbeid, med vakttillegg etc. Hvor mye man får ut av beredskapen, vil nødvendigvis være avhengig av hva som skjer. Og de fleste vil jo håpe at det skjer minst mulig som krever øyeblikkelig innsats.

EN ARBEIDSDELING mellom sykehusene innenfor samme region vil utvilsomt føre til innsparinger. Øyeblikkelig hjelp her, og hjerte-, hofte- og kneoperasjoner der. Tankene er ikke nye, men har vært vanskelige å gjennomføre så lenge sykehuseierne var folkevalgte. Nedlegging av sykehus og avdelinger har møtt motstand både hos fagpersonell og blant lokalbefolkningen som hører til sykehuset. Nå sitter høyt gasjerte direktører og styremedlemmer klar til å ta «upopulære» avgjørelser. Folk i bransjen forteller at en slik funksjonsfordeling har «et veldig stort innsparingspotensial».

BELØNNING istedenfor bevilgning er andre stikkord som brukes. Hittil ser det ikke ut til at det er noen sammenheng mellom lønn og effektivitet. Ifølge seniorrådgiver Karl-Arne Johannesen (tidligere direktør ved Ullevål sykehus) kan det være opptil 80 prosent forskjell på aktivitet per fagperson fra det sykehuset som er best til det som presterer minst per ressurs. Men lønna er stort sett den samme. Jeg skulle tro at sykehuseierne forsøker å forhandle fram lønnssystemer som belønner effektivitet. Kanskje kan det gi både leger og pleiere ekstra inntekter. Kanskje kan personellressursene brukes mer effektivt? Kanskje er ikke pleiermangelen så stor som vi har vennet oss til å tro. Hvis færre leger og færre pleiere får høyere lønn, men behandler flere pasienter, burde alle være glade, inklusive bevilgende myndigheter.

MEN POLITIKERNE, som ønsker mer helse for hver krone, setter foretakene i en pengeknipe allerede første året. Det stimulerer verken til effektivitet eller omstillingsvilje. Og resultatet er at direktørene for statens helseforetak lyder akkurat som fylkesordførerne: «Vi trenger mer penger.»