Fra Vossa Jazz til Vossa hva?

I ekkoet av palmehelgas Vossa Jazz, en tre døgns musikkfest med publikumsrekord, nynner spørsmålet: Hvor beveger denne festivalen seg nå? Mot eller vekk fra jazzen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Trekk publikumsfavoritter som Odd Børretzen/Lars Martin Myhre, Mari Boine, Kari Bremnes - som sammen med bandet sitt gjennomførte en solid konsertpremiere for «Månestein»-repertoaret - og folkemusikkinnslagene ut av festivalprogrammet, og du sitter igjen med en jazzbeholdning som er kvalitativt god, men volummessig beskjeden. Legger du jazztradisjonalistiske renhetslover til grunn for ytterligere vekksiling av såkalt «jazzbeslektet musikk», sitter Vossa Jazz 97 igjen med én konsert og en håndfull klubber med jazz, av et festivalprogram på 39 arrangementer.

Vossa Jazz 97 har i sterkere grad enn noen annen norsk jazzfestival, den av mange utskjelte Molde 96 inkludert, fortont seg som et møtested for musikkformer, og om noen fikk dominere, var det folkemusikken. Resultat: publikumsrekord og forhåpentligvis den kjærkomne klangen av 300000 kroner i en festivalkasse herjet av stor akkumulert gjeld.

Kvalitet

Dersom Vossa Jazz-arrangørene velger å fortsette på årets kurs - og hvorfor skulle de ikke - vil diskusjonen om bruk av ordet «jazz» i navnet og i støttesøknadene blusse opp, både blant publikum og de bevilgende myndigheter.

Viktigere må det imidlertid være å beholde kvalitetsnivået på den musikken som presenteres, og i så måte har årets Vossa Jazz ingenting å skamme seg over. Med hensyn til jazzdelen, ble den glimrende ivaretatt først og fremst av Bergen Big Band med Joe Henderson; den unge amerikanske trompetisten Nicholas Payton og hans hardboppende kvintett, det amerikansk/nederlandske Baseline med melodiøs «euro-jazz», og ikke minst de norske akustiske småbandene Close Erase og After You've Gone. Begge spilte to intimkonserter, Close Erase (piano/bass/trommer) i en åpen, improvisasjonsbasert modernismeform med stort spenn i melodiøsitet og intensitet; After You've Gone (piano/trompet/vibrafon/stemme) med et uttrykk nærmere europeisk samtidsmusikk. Å høre Elin Rosseland synge Anton Weberns intervaller fortonte seg som å oppleve det umulige gjort mulig.

Avgjørende

I og med Vossa Jazz er festivalsesongen i gang i Norge, en sesong der de øvrige store festivalene har skjerpet jazzprofilen. Siden det er publikumspengene som rår, om enn ikke med uinnskrenket makt, tyder mye på at denne sommeren blir avgjørende for de kommende årenes festivalkart, om de skal bestå av bredt sammensatte musikkfestivaler eller enda mer rendyrkede jazzfestivaler.

Publikums dom, i form av oppslutning, vil telle tungt, og det er ikke gitt at Kongsberg- og Molde-publikumet svarer på samme måte som Vossa Jazz'. Festivalsommeren 97 blir med andre ord spennende, og dét ikke bare musikalsk.