Fragmenterte utopier

Kunsten kan si noe kritisk om makt. På Samtidsmuseet i Oslo presenterer nå maktutredningen en utstilling om makt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVA SIER DET OM maktforhold at ei gruppe mennesker med stort engasjement diskuterer sopp, drøfter hønsehold, baker brød av bark, setter ut fisk i en hagedam eller henter inn nyttevekster i naturen? Ikke så veldig mye, antakelig. Men makt- og demokratiutredningen presenterer nå på Museet for samtidskunst i Oslo en utstilling av kunstnerne Ingrid Book og Carina Hedén. Den kalles «Midlertidige utopier» og handler om drømmene hos noen høyst alminnelige mennesker som engasjerer seg på svært avgrensede områder av menneskelig aktivitet. De framstilles i en kunstnerisk form som rett nok ikke er lett å akseptere som kunst, men som prøver å si noe om makt.

DET TJENERmaktutredningen til ære at de har latt de som studerer språklig og estetisk makt, bli en del av utredningen. Slik symbolsk makt har selvsagt en rolle i all maktutøvelse. Det ligger makt i språk og kunst. Det er makt i det offisielle bygninger utsier, i søylerekker, balkonger og hageanlegg med symbolske geometriske former. Det ligger makt i Triumfbuene i Paris, både den som Napoleon fikk og den Mitterrand reiste. Makten kan i det hele tatt leses inn i alle kriker og kroker i et samfunn. Derfor ble de store utopiene i det forrige århundret i praktisk politikk også totalitære. De skulle ha kontroll med alt fra den lille ABC-bok og den store symfoni til hær, flåte og politiske institusjoner.

BOOK OG HEDÉNS INSTALLASJONER omfatter mye rart, blant annet også et telthus av den tyske hage- og landskapsarkitekten Leberecht Migge, som var opptatt av å skape gode livsvilkår for byfolk flest. Drivkraften i hans arbeid var en utopisk impuls om det gode samfunn, der naturen sto sentralt. De sopp- og barkebrødinteresserte menneskene som framstilles i videoene, har kanskje også en utopi inni seg. Men i motsetning til dem som engasjerte seg i brede folkebevegelser og slik støttet opp under utviklingen av nasjon og demokrati i forrige århundre og århundret før det, har de ingen visjon for hele samfunnet. De er opptatt av sine planter, sin sopp, sitt barkebrød. Men slik utstillingen ønsker å presentere dem, er de et eksempel på at makten og den sosiale orden skaper motbilder, «små lommer og smutthull for det enkelte menneskets fantasier og overlevelsesstrategier». De er tegn på at mennesket slår tilbake mot makten, og vekker «lengsler og begjær som er sterke nok til å påvirke samfunnsmakten og forandre den», som det heter i professor Siri Meyers katalogtekst. Professor Per Selle, som også er knyttet til maktutredningen, har vist hvordan de store folkebevegelsene i dag er marginalisert som bærere av demokratiet, og at det i stedet er poppet opp en lang rekke slike snevre, men dypengasjerte foreninger til dyrking av individuelle og nære interesser. Kanskje kan de sees som et alternativ til folkebevegelsene? Spørsmålet er imidlertid om det var sivilsamfunnets organisasjoner eller de verdiene de ble båret av, som ga demokratiet styrke da det ble utfordret av de store utopiene, fascismen og kommunismen, i forrige århundre.

KUNSTENS SPRÅKer et annet språk for å få fram maktrelasjoner enn det vi møter i de tradisjonelle tekstene med maktkritikk. Det har kunstnere drevet med til alle tider. Picasso gjorde det, Goya gjorde det, Sjostakovitsj gjorde det. Wergeland gjorde det. Også i dag finnes det kunstnere som sier noe samfunnskritisk om verden. Men dagliglivet slik det framstilles på utstillingen i Samtidsmuseet, representerer lite systemkritikk. Det hører vel menneskelivet til å samle sopp og sanke urter og frukt i naturen? Jeg antar at det kan skje under hvilket som helst regime.

DERFOR TROR JEGdenne typen kunst står i fare for å trivialisere både maktkritikken og kunsten. Modernismen var jo i mangt og mye sjokkerende. Dagens installasjoner og bruk av elementer fra alle kunstarter blir lett til et langt gjesp, en kunst som desperat prøver å sjokkere ved så å si ikke å være kunst. Da blir den et velberegnet slag i lufta, for å si det med Henrik Groth. En kunst som blir forutsigbar og som framstår som idylliserende eller overtydelig, blir uten makt. I et komplisert samfunn som vårt trengs skarp og kunnskapsrik tale, du kommer ingen vei med estetiske dommer. Samtidig trenger selvsagt denne kompleksiteten også verdidebatt. Det er denne forståelsen jeg savner i utstillingen.

OSLO ER I DAG midt inne i den grunnleggende fasen av en storstilt byutvikling, og hva sier f.eks. utstillingen om disse planene? Bildene kan tolkes som et standpunkt for det grønne. Og hvordan ser planene for Oslo ut? Jo, det kan bli ganske grønt på Tullinløkka, men stein, glass og betong ser ut til å vinne over det grønne på Tjuvholmen. Rem Kolhaas planer for Vestbanen er vel nærmest å betrakte som en total avvisning av all idyll. Den verdensberømte arkitekten har jo Manhattan som ideal, han mener at de gamle byene med sin balanse mellom betong og grønt gir for mye trygghet. Han vil understreke utryggheten ved det å være til, og skyr det sentimentalt bakgårdsgrønne. Her er det altså noe å gripe fatt i for kunstnerne på Samtidsmuseet.

MEN STORT SETTvirker installasjonene veldig interne og private. For at de skal si noe i en større sammenheng, trengs det en fortolkning. Det er nok mer i samfunnet enn vi vet om. Men skulle denne utstillingen få meg til å forstå maktrelasjonene bedre, hadde den trengt noe som kunne peke hen mot de store sammenhengene makten står i. Som med de store utopiene som nå sies å være borte, trenger også «de midlertidige» fortolkninger. De kommer kanskje i maktutredningens sluttrapport?