Framtidas Afp-ordning

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagens debatt på Fellesforbundets landsmøte om hvordan Afp-ordningen best kan forsvares innenfor et nytt pensjonssystem bør vekke interesse hos langt flere enn nestenpensjonister og sosialøkonomer. Ordningen er, som navnet tilsier, avtalefestet. Den kan ikke utformes eller legges vekk av politikerne. Den er gitt i bytte mot ekstraordinær moderasjon fra arbeidstakernes side etter at banker og japper hadde brakt norsk økonomi over kokepunktet på slutten av åttitallet. Og dens begrunnelse har vært logisk helt siden den spede start da bare 66-åringer fikk muligheten. Nå omfatter den som kjent alle over 62 år, gitt at de arbeider i en bedrift som har inngått avtale med sine ansatte gjennom sin hovedorganisasjon.

Før den avtalefestede pensjonsordningen ble innført, ble eldre arbeidstakere lokket til å gå over på uføretrygd ofte i kombinasjon med en gavepensjon. Bedrifter utnyttet altså offentlige velferds- og sikkerhetsordninger for å slanke staben eller for å få inn yngre arbeidskraft. Det var respektløst overfor skattebetalerne, som finansierer trygden, og det var uverdig for eldre arbeidstakere. Med en avtalefestet, frivillig ordning, kunne arbeidslivets slitere velge å gå av før tida, uten å tape penger på det og uten å bli stigmatisert som trygdemisbrukere.

Men alt for ti år siden så daværende statsminister Thorbjørn Jagland og hans kompanjong i LO, Yngve Hågensen, at ordningen kunne bli vanskelig å videreføre på samme måte i framtida. Man hadde allerede demografiske framskrivninger som viste at andelen pensjonister ville øke og andel yrkesaktive ville synke. Jagland varslet da at det fra 2007 måtte endringer til. Regjeringen har seinere fått stortingsflertallet med på en pensjonsreform som skal stimulere til at folk står lenger i arbeid. Det samme må Afp-ordningen gjøre, ellers blir det bare tull. Men det forhindrer ikke at Afp-ordningen skal bli så god at det er mulig, også i fortsettelsen, og gå av fra 62 år. Det må LO og Fellesforbundet sørge for.