Fransk arroganse

PARIS (Dagbladet): - Det er ikke en stat som er dømt her, men en mann, sa aktor da saken åpnet. Det er likevel ikke til å unngå at nettopp den franske staten og dens ivrige deltakelse i jødeforfølgelsene hviler som en skygge over den hvithårete mannen på tiltalebenken. For første gang, gjennom en høy funksjonær, er kollaboratørregimet i Vichy trukket til ansvar for forbrytelser mot menneskeheten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter Sveits og Sverige er det Frankrikes tur til å hente gamle krigsspøkelser ut av skapet. Søndag sa president Jacques Chirac at det franske folket ikke bare måtte vedkjenne seg det beste, men også det verste i fransk historie. 50 år seinere må man ta ansvaret for det han kaller de skyggelagte tidene av Frankrike, det vil si kollaboratørregimet i Vichy.

  • Det franskmennene har så store vanskeligheter med å svelge, er at det var Vichy som representerte Frankrike under krigen og ikke de Gaulle. Gaullistene har alltid betraktet Vichy som en parentes i historien. Selv nå sier gaullistlederen Philippe Seguin at Vichy-regimet var usurpert, og ikke representerte den franske republikken. Seguin misliker sterkt den retningen rettssaken mot Papon tar, og sier det blir en rettssak mot de Gaulle og gaullismen. Han får for så vidt medhold fra statsminister Lionel Jospin, som ikke tror Frankrike er skyldig, og at Frankrike ikke var i Vichy, men i London med de Gaulle.
  • Frankrike har bygd opp hele sitt etterkrigsbilde på denne myten. Den var det de Gaulle som grunnla. Han ville for enhver pris unngå splittelse etter krigen, og han ville ha franskmennene til å tro at Frankrike hadde vunnet krigen, trass i nederlaget og kapitulasjonen i 1940. Det var han som satte Vichy-regimet i parentes. Ingen skulle huske hvordan fransk politi var Gestapos lange arm i jødeforfølgelsene og ofte gikk foran tyskernes ønsker. Den første franske loven mot jødene ble vedtatt i 1940, lenge før Tyskland hadde planlagt sin endelige løsning. Nå holdes det mot de Gaulle at han beholdt de fleste av funksjonærene fra Vichy-tida, som Papon.
  • Denne myten har overlevd helt til nå og har gjort det mulig å bygge opp Frankrike til en moderne, sterk og til tider arrogant nasjon, en av stormaktene og ikke minst en av seierherrene fra 1945. 50-årsjubileet for D-dagen ga et typisk eksempel på hvilken rolle Frankrike tilla seg selv. Mitterrand videreførte dette bildet av Frankrike. Han var som de Gaulle besatt av tanken på å bevare landets enhet. Han var selv en stund funksjonær for Vichy-regimet før han gikk over til motstandsbevegelsen, og han innrømmet å ha trenert rettssakene mot tidligere franske krigsforbrytere, «for å bevare landets enhet». Endringen kom først med Jacques Chirac i 1995. Den nyvalgte, gaullistiske presidenten vedgikk for første gang Frankrikes ansvar for Vichy-regimets forbrytelser. Han vedgikk at Vichy var den franske staten. Han innrømmet at Frankrike hadde en evig gjeld overfor jødene. For første gang er en komité nedsatt for å granske hvordan franske funksjonærer fratok jødene eiendom under krigen, blant annet en hel bydel i Paris.
  • Lenge nektet Frankrike å se tilbake. Papon-rettssaken er som et ubehagelig speilbilde fra fortida. Plutselig ber både kirken og politiet jødene om unnskyldning. Det er nemlig forbrytelsene mot dem det er snakk om. Det er bare de som ikke er foreldet, og som er definert som forbrytelser mot menneskeheten. Under de sporadiske krigsoppgjørene som fant sted etter 1944- 45 ble jødeforfølgelsene med fransk medvirkning ikke nevnt. De er blitt skjøvet under teppet. Den ekstreme høyrelederen Jean-Marie Le Pen sier det nå er en jødisk sammensvergelse for å skrive en ny historisk sannhet. Han spiller dessuten på gaullistpartiets svekkelse i forbindelse med Papon-saken.
  • Frankrike kommer også svekket ut av saken. Historikerne i rettssalen tegner et nytt bilde av landet, som Maurice Papon er et typisk eksempel på. Han opptrer like arrogant i retten som Frankrike har gjort det på den internasjonale scenen, begge ved å sette en klamme rundt den verste perioden av sin historie.