Fransk gubbevelde

Franskmennene skal velge ny president om en måned. Skjønt ny. Alle de fem best plasserte kandidatene er godt over 60.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): På flyet hjem etter et besøk på La Réunion bemerket statsminister Lionel Jospin at president Jacques Chirac er «slitt, gammel og passiv» og at «tida er kommet» (for endring). Det han glemte i farten, er at han selv bare er fem år yngre, 64, og har vært i politikken like lenge som sin bitreste konkurrent. Jospins krasse uttalelser ble noe av det sterkeste som har hendt hittil i valgkampen, og satte plutselig alder på dagsordenen. Ved nærmere ettersyn viser det seg nemlig at samtlige av de fem best plasserte kandidatene er nærmere pensjons- enn stemmealder. Og dette er på ingen måte enestående. Hele det franske systemet forårsaker det.

PETAIN er det verste eksemplet. Han var 84 da han kom til makta i 1940. Men Mitterrand har den absolutte rekorden med fire presidentvalgkampanjer (to tap og to seirer), i en alder av 72. Og De Gaulle var 68 da han ble valgt første gang. Dette er et særfransk fenomen. I mange andre land overlever man ikke valgtap. Det er for eksempel ganske stille rundt Al Gore. I Frankrike er det bare en fordel. Et tap i første forsøk gir bedre sjanser til å bli president. Det kan for eksempel Chirac vitne om, og Jospin, hvis han blir valgt nå. Italia har noe av det samme gråhårede aspektet i politikken. Berlusconi er 65, og har hatt to illebefinnende denne uka. Det er kanskje ingen tilfeldighet at nettopp disse landene lever under et slags politisk gubbevelde. Begge er latinske. Slit er en dyd. Man blir ikke marskalk uten å ha slåss noen slag.

I FRANKRIKE er ikke det hele forklaringen. Det kan kanskje være på sin plass å minne om at republikken bare ble vedtatt med én stemmes overvekt 4. september 1871. Mange franske ritualer og holdningen undersåttene inntar overfor sin president, er ganske monarkiske. Ingen i Norge har vel glemt at Mitterrand kom tjue minutter for seint til audiens hos kong Olav. Og det passer liksom ikke med en pur ung «monark». Det kan også være et spørsmål om Frankrike noensinne fullt og helt har akseptert demokratiet. Som navnet tilsier, bør de folkevalgte da være folkets representanter. Tar man et snitt av Nasjonalforsamlingen i dag, ser man at det ikke er tilfelle. En stor prosent av representantene der er utdannet ved en av landets eliteskoler. Aller helst fra ENA, statsadministrasjonsskolen, der både Chirac og Jospin har gått. Det skal mye til for å bli valgt hvis man er sauebonde eller husmor.

DET KOMMER OGSÅ AV partisystemet. Ingen kandidat har den snevreste sjanse uten å stå høyt på partienes rankingliste. Å drive valgkamp er vanskelig og kostbart. Det spiller også en rolle at presidentmandatet, for bare å ta det, hittil har vart i sju år. Nå er det blitt fem. Det vil forhåpentligvis føre til en fornyelse. Og de fleste folkevalgte kan inneha flere verv, så det er ikke så farlig å tape et eller to. Kriteriene for å bli valgt er ansiennitet og erfaring, ikke stemmetekke og nye ideer. Det vil neppe komme noen Jens Stoltenberg og tørke støv av fransk politikk med det første. Riktignok er en av presidentkandidatene, Olivier Besancenot, ikke mer enn 27, men selv hans velgerkrets, ytre venstre, foretrekker mer erfaring.

FORNYELSEN kan kanskje komme gjennom kvinnene. Jospin har fått innført en ny lov om kjønnskvotering. Det var på høy tid. Med bare 11 prosent kvinner i Nasjonalforsamlingen lå Frankrike langt nede i europeisk sammenheng. Nå må partiene lete etter kvinnelige kandidater til valget på Nasjonalforsamlingen som følger presidentvalget. Og de fleste partiene har ikke så mange gråhårede, erfarne kvinnelige politikere å ta av. Dette kan gi et friskt pust inn i fransk politikk. Det trodde man var tilfelle én gang, da Valéry Giscard d'Estaing ble valgt til president i 1974, bare 48 år gammel. Og uten noe stort parti i ryggen. Men det unntaket ble fort glemt da Mitterrand overtok. Det var liksom ikke anstendig. Så i 2002 er man tilbake til det sedvanlige. «Slitt, gammelt og passivt.» Tida er ikke kommet.