Fransk hamskifte

PARIS (Dagbladet): Jospins «pluralitetsregjering» framstår som ny, men er i virkeligheten av gammelt merke. Ved å velge flere av Mitterrands fremste medarbeidere har Jospin på en måte skrudd klokka femten år tilbake. Det viktigste for ham var å samle troppene før presidentvalget om to år for å være sikker på at ingen ville falle ham i ryggen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jospin var nødt til å foreta visse utskiftninger av et lag som har lyktes bra siden juni 1997. Vanskelighetene begynte da hans briljante finansminister Dominique Strauss-Kahn ble nødt til å gå av fordi han var satt under etterforskning for misbruk av sosiale midler av den norske forhørsdommeren Eva Joly. Etterfølgeren, Christian Sautter, var altfor veik og mislyktes totalt i å reformere finansadministrasjonen. Franskmennene frydet seg over at skattevesenet streiket akkurat når de skulle fylle ut selvangivelsen - som ble utsatt. Samtidig streiket skolelærerne mot en omfattende reform av skolevesenet og hadde samlet opp så mye aggresjon mot undervisningsminister Claude Allhgre at han måtte skiftes ut.

  • Det er nettopp i disse sjiktene at Jospin har mange velgere. Hans autoritet var faretruende underminert. Nå starter han på ny frisk, denne gangen med tidligere statsminister Laurent Fabius som finansminister og alltid like populære kulturguru Jack Lang som undervisningsminister. Begge var trofaste i Mitterrands nærmeste krets. Det tolkes som et nederlag for Jospin at han må ty til fantomer fra fortida for å se framover mot presidentvalget i 2002. Det var jo nettopp Mitterrand han ville fjerne seg fra. Det viser hvor svakt han sto.
  • Det er et utspekulert trekk å tilkalle Laurent Fabius, hans erkerival de siste 20 åra. Fabius, politisk vidunderbarn, ble i 1984 Frankrikes yngste statsminister noensinne, 38 år gammel. Som statsminister måtte han ta det politiske ansvaret for den store blodskandalen, etter at hiv-infisert blod var blitt benyttet ved blodoverføringer. Den anklagen ruinerte hans politiske ambisjoner helt til han ble frikjent i 1999. Hans retur som statsråd er som fuglen føniks. Nå har Jospin gitt ham et stort ansvar, ved å la ham få gjennomføre de helt nødvendige reformene. Men Jospin har liten kontroll over Fabius, som kan komme til å ville kjøre sitt eget løp og skape et mini-samboerskap i regjeringen i tillegg til det Jospin allerede har med Jacques Chirac.
  • Fabius sees også som en fransk Blair. Han ivrer blant annet for en omfattende skattelette. Han anses som mer liberal og markedsorientert og har også en helt annen, kjappere stil enn Jospin. Fabius, som har rang som nummer to i regjeringen, kan komme til å virke som en skyggestatsminister, eller en mer enn seriøs kandidat til å ta over hvis Jospin skulle bli slitt. Men Jospin er ingen dårlig taktiker. Han har lært av Mitterrand at det lønner seg å samle troppene før et slag. I sin nye regjering har han med seg alle, med utvidet plass til de grønne og kommunistene.
  • «Pluralitet» er nøkkelordet for Frankrikes brokete venstreside, unik i sitt slag i Europa og ifølge for eksempel Wall Street Journal mer og mer isolert. Det skal ikke bli lett for Jospins nye, gamle regjering å gjennomføre omfattende reformer. Det må for eksempel til i skoleverket, som bare omtales som en tungrodd mammut. Der må Jack Lang, alias Battling Jack, vise hele sitt talent for å overtale fagforeningene til å gå med på en livsnødvendig slankekur. Stormen har ikke stilnet av etter at han overtok, og hans første prestasjon i Nasjonalforsamlingen var mislykket. Men han har erfaring fra en tidligere periode som undervisningsminister under Mitterrand og blir nok fort varm i trøya. Og ungdommen elsker ham.
  • Jospin har aldri liknet noe særlig på verken Blair, Schröder eller skandinavisk sosialdemokrati. Med Fabius og Lang ved sin side heller han nok mer i Blairs retning. De to neste årene vil vise om han finner en original mellomvei selv om den umiddelbart minner om mer gjengrodde Mitterrand-stier.

vibeke.knoop.rachline@dagbladet.no