Fransk (ku)galskap

PARIS (Dagbladet): Patrick og kona Patricia ser bestyrtet på kelneren. Nei, han serverer ikke oksekoteletter i dag. Parets yndlingsrett, som de går ut og spiser en gang i uka, bare de to. Og det lite stekt, blodig. Som ganske mange andre franske gourmeter finner de tiltaket psykologisk latterlig, for ikke å si farlig. De vil selv bestemme over egen helse og velvære.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slik reagerer mange franskmenn, som føler at deres nasjonalfølelse er tråkket på, særlig nå som verken Spania eller Italia vil ha fransk kjøtt. Det er som om deres kulinariske røtter blir revet opp med rota. Oksekotelett, servert med den rette bordeauxen, er som et symbol for en hel levemåte, en nasjonal stolthet. Mat er et livsviktig og særdeles sårbart tema i Frankrike, der barna har ei uke «smak» med landets fremste kokker på timeplanen en gang i året. Selvsagt er mange redde, virkelig redde for å bli smittet, eller påvirket av medienes krigsoverskrifter. Men kugalskap er bare ett av problemene, selv om det er det viktigste akkurat nå. Genmodifisert mat skremmer vel så mye, og det paradoksale er at bøndene som nå har fått forbud mot å bruke animalsk ftr, må importere ftr med genmodifisert soya fra USA. I flere år har det i tillegg vært eksempler på listeriose i osten og nå også i pølser, dioksin i kylling og til slutt styren i fisken, etter forliset til den italienske tankeren «Ievoli Sun» utenfor den franske kysten.

  • «Hva kan vi fremdeles spise uten risiko ?» spør ukemagasinet Le Nouvel Observateur og går gjennom alt fra trygg melk til heller usikre hamburgere. Landbruksdepartementet har opprettet en egen krisecelle for å berolige forbrukerne, og gir en redusert svarteliste over mat som innebærer en reell risiko. Den unge kvinnen som svarer på telefonen, legger til at nå skal i hvert fall ingen si at Frankrike ikke gjør noe. Det samme sier statsminister Lionel Jospin, som beskylder president Jacques Chirac for å blåse på ilden og nærmest vil ha det til at Italia tok sin beslutning på grunn av Chirac. Chirac på sin side synes regjeringen har somlet.
  • Begge utnytter det helt spesielle klimaet som hersker i landet til en presidentvalgkampanje som egentlig ikke skulle ha begynt før om to år. «Teknoen» og «demagogen» har avisa Le Monde døpt dem. Denne kugale politisk kvasse dialogen er det hardeste sammenstøtet mellom de to siden de inngikk sitt bisarre samboerskap i juni 1997. Det blir neppe det siste, men det irriterer mange franskmenn, og kan like gjerne slå ut mot dem. Men ingen av dem vil bli beskyldt for ikke å ha handlet i tide, slik som under blodgiverskandalen, der tre statsråder tross alt ble stilt for riksrett.
  • På et lavere nivå, men akkurat like kynisk, har en rekke borgermestere besluttet å fjerne oksekjøtt fra menyen i skolekantinene. Flere steder fikk barna kalv i stedet, inntil de forundret lurte på om ikke det var kuas og oksens barn.
  • Konsekvensene av kugalskapkrisa blir enorme. Ingen vet ennå hva man skal gjøre med mange tusen tonn animalsk ftr. Det kan brennes, men det har ikke Frankrike kapasitet til. Resten må lagres, men på en slik måte at det ikke trenger ned i grunnvannet. Det er snakk om sementerte containere - på militære områder. Man kan selvsagt lure på hvorfor man i det hele tatt begynte å gi ftr med kjøttrester til dyr som egentlig bare spiser gras. Slike broilerkuer får alminnelig grasspisende, men sunne kyr til å se ut som om de har vært på slankekur. Uansett må ftret erstattes. Det er snakk om mais, soya eller erter. Bøndene krever millioner for å sadle helt om. Og bøndene i Frankrike pleier å få det som de vil. For de av dem som har opplevd eller bare hatt mareritt om å få hele besetningen slaktet etter at en ku ble smittet av BSE, har det vært traumatisk nok. I tillegg har panikken nå halvert forbruket av oksekjøtt.
  • Det finnes bare en trøst: Kugalskap finnes også i en rekke andre land. Løsningen ligger uten tvil på et europeisk nivå. Og da kan problemet kanskje bli taklet mer følelsesløst enn i Frankrike.