Fransk seiersrus

PARIS (Dagbladet): Natt til 13. juli ville Frankrike ha ny president. Millioner av mennesker ropte Zinedine Zidanes navn, som lyste med store bokstaver på Triumfbuen. Akkurat den rusen har så vidt lagt seg, men effektene av VM-seieren vil gjøre seg gjeldende i lang tid framover. President Chirac og statsminister Jospin seiler ennå på en gyllen sky, mens Le Pen - høyst midlertidig - er slått knockout.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Frankrike fikk et nytt ansikt med sitt Dream Team, med direkte eller indirekte representanter fra fem kontinenter. Det samlet hele landet på en sjelden måte, om enn kortvarig. Frankrike ble på samme tid blått-hvitt-rødt og svart-hvitt-beur (innvandrere av arabisk opprinnelse), anført av Zinedine Zidane, midtbanegeniet av algerisk opprinnelse. Dette laget som høyreekstremisten Le Pen mente ikke var fransk nok, men som på hele Frankrikes vegne gikk hen og vant fotball-VM rett foran Le Pens nese. Det var han som tapte finalen, ikke Ronaldo. Selv om Le Pen øyeblikkelig karakteriserte seieren som en «detalj i historien» på samme måte som han omtaler utryddelsen av jødene under krigen. Selv påsto han at Marseillaisens nye popularitet viste at hele Frankrike er «lepenisert».

  • Frankrikes naturlige mangfold, som kom så klart til uttrykk gjennom fotballaget, har hittil delt landet. Det har slått ut i konfrontasjoner, men mest i en allmenn resignasjon, som Frankrike lenge har vært verdensmester i. Før Aimé Jacquets gutter viste at det går an å vinne, slo Frankrike seg oftest til ro med at skjebnen rådde. Denne grå tilstanden vedvarte selv om det gikk mot betraktelig lysere tider. Frankrike hadde funnet tilbake til økonomisk vekst og stigende forbruk.
  • Arbeidsledigheten, som fortsatt er høy, begynte langsomt å synke. Eurosamarbeidet var akseptert, og Frankrike innfridde de nødvendige kravene. Alt dette hjalp ikke. Franskmannen så livet like svart som kaffen han drikker. Inntil det gledelige jordskjelvet 12. juli. Det har totalt forandret bildet Frankrike hadde av seg selv. Plutselig ble alt mulig. Og, noe som er ytterst sjelden i Frankrike, det ble bevist uten stjerner som fotballessene Eric Cantona eller David Ginola. Det tok Aimé Jacquet fire år å bygge opp det seirende laget, fra grunnen av. Det er nøyaktig fire år til neste store skillevei i fransk politikk, presidentvalget i år 2002.
  • Chirac forsøker å gjenerobre gaullistpartiet og peke seg ut som høyresidas soleklare kandidat. Jospin karakteriserer seg selv som en spillende trener, som overholder løfter, utnytter sin handlingsmargin og spiller kollektivt, med sitt flerpolitiske lag på venstresida. Franskmennene, som har tvunget Chirac og Jospin til å spille på samme banehalvdel og dele garderobe, avfinner seg utmerket med dette politiske samboerskapet, som de to spissene forsøker å utnytte på beste måte. Foreløpig er stillingen der null- null, med en klar fordel til Jospin, som minner ikke så lite om Aimé Jacquet og spiller bevisst på det.
  • Det ville være en illusjon å tro at seieren har forandret alt i Frankrike, som ved et trylle-slag. Le Pens Nasjonal front samler fremdeles 15 prosent av stemmene nasjonalt, og det dobbelte i byer som Marseille, Zidanes hjemby. Le Pens tilhengere ser ikke mer positivt på tilværelsen etter VM, og det skal mer enn et VM til for å minske deres innflytelse. Nylig kom det fram av en meningsmåling at franskmennene er de mest rasistiske i Europa. Men det er allerede gledelige tegn. Den gaullistiske ringreven Charles Pasqua, som selv trumfet igjennom harde antiinnvandringslover, mener regjeringen må vise en gest etter VM og gi oppholdstillatelse til 60000 papirløse innvandrere. Det ville være et første skritt i en ny, mer tolerant retning. Men det blir neppe noe av. Jospin tør ikke ta sjansen, selv med Frankrikes ferske forbrødning. Den vil ikke vare. Dommeren har blåst i fløyta. VM er over.

President Chirac og statsminister Jospin rir foreløpig begge på seiersbølgen og på toppen av popularitetsbarometeret. De utnytter hver på sin måte VM, men med samme mål: år 2002.