Franske følelser

Frankrike er ingen naturlig fiende for oss. Aller helst hadde vi sett de norske jentene skyte erkefienden Sverige i senk - med styreformann Kark i mål. Mens vi hater svenskene, har et angivelig uforløst kjærlighetsforhold til danskene og elsker USA, er forholdet til Frankrike platonisk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • For nordmenn flest er Frankrike et land for spesielt interesserte, for frankofile intellektuelle, for litterater og tusenkunstnere. Vi er så angloamerikanske i hodet at vi ikke klarer å takle den latinske kulturen. Til vår banehalvdel hører det nordlige Europa. Vi føler oss hjemme i det protestantiske Nederland, men ikke i det katolske Vallonia. Det går en grense gjennom Belgia.
  • Hva er de franske følelsene for Norge? Møter vi en kald skulder? La oss se på litteraturen: Ifølge Anne Rief, som har forsket i materien, finnes for eksempel 11 reiseskildringer fra siste halvdel av 1700-tallet og utover i 1800-årene der franskmenn forteller om sine opplevelser i Norge. Den mest kjente er «Notes sur la Norvhge», forfattet av Le Roux. Bildet som tegnes av Norge, er et fjernt, eksotisk land der fattige, men stolte mennesker lever i harmoni med naturen. Romantikken tar nok overhånd i en søken mot det rene og uberørte, bort fra det fordervede sør. Som god franskmann omtaler Roux den norske maten. Han kan styre sin begeistring for salt sild og graut. En sjarmerende observasjon er at de norske bøndene gir småfuglene mat vinterstid.
  • Selveste Victor Hugo (1802- 1885) avlegger det høye nord en visitt i romanen «Han d'Islande». Handlingen utspilles i et landskap som med god vilje kan tolkes som norsk, med fjorder og fjellvidder.
  • En merkelig bok er «Seraphnta» av Honoré de Balsac (1799- 1850), der realismens mester sender en engel til Norge. Handlingen foregår så vel i Drontheim som Christianien. Her er scener med is og snø, høyfjell og fjord, et vestlandsk landskap trer fram i all sin velde. Romanen, eller eventyrfortellingen, inneholder mange filosofiske refleksjoner og inngår i mesterens menneskelige komedie.
  • I romanen «Le voyageur de toussant» - på norsk «Arvingen» - lar forfatteren Georges Simenon en blindpassasjer, en ung sirkusartist, stige i land i La Rochelle fra den norske fiskebåten «Flint». Som tittelen antyder, får den fransk-norske forbindelsen en lykkelig slutt, som i går.