Fred i vår tid

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Signalene fra den store sikkerhetspolitiske konferansen i München i helga er et dypt følt ønske om mer fred i vår tid. Det er ikke formulert så desperat som da Lord Chamberlain – også i München – gjorde uttrykket kjent etter møter med Adolf Hitler for 71 år siden. Men USAs nye visepresident Joe Biden røkte fredspipe med Kremls mest profilerte hauk, visestatsminister Sergej Ivanov i helga. Den nye administrasjonen i Washington lovte dialog og ikke diktat. Og selv om ikke det planlagte rakettskjoldet skrinlegges, så lover Washington nå å ta de russiske innvendingene på alvor.

Det våpenkappløpet mellom USA og Russland som vi så innledningen til i Bush-administrasjonens siste år, er trolig avlyst. Både fordi Barack Obama har et oppriktig ønske om kjernefysisk nedrustning, og fordi finanskrisa krever fokus helt andre steder enn der George W. Bush hadde fokus.

Barack Obama har gjort Afghanistan til sin store utenrikspolitiske sak. Bill Clintons gamle troubleshooter fra Balkan på 1990-tallet, Richard Holbrooke, skal igjen rydde opp. Men Holbrooke og hans sjef trenger hjelp, og legger ikke skjul på det. De vil kreve mye mer blod, svette og tårer av sine allierte i NATO. For krigen i Afghanistan begrunnes – i motsetning til krigen i Irak – med solidaritetsparagrafen i NATO, om at et angrep på én er et angrep på alle. Dette vil være eksplosivt i den rødgrønne regjeringa, selv om man både i AP og SV har hatt sine våte drømmer om Obama.

Men Obama trenger også hjelp fra Russland i Afghanistan. Det synes nå klart at Kirgisistan legger ned den amerikanske basen ved hovedstaden Bishkek. Det er et stort tilbakeslag for USA fordi basen er avgjørende for å få forsyninger fram til Afghanistan. Men i helga sa Russland at de ville tillate USA å bruke russisk territorium for å få fram forsyninger. I krigen i Afghanistan trenger USA så mange venner de kan få.