Fred mot lov og rett

Under fredsforhandlinger for å få slutt på en blodig borgerkrig oppstår det nesten alltid spenning mellom fredsmeklerne og forsvarerne av menneskerettighetene. Den ene eller begge krigende parter frykter et oppgjør med fortidas overgrep, da er det tryggere å fortsette krigen. Liknende spenninger oppstår under overganger fra diktatur til demokrati. Vi har sett dette i Guatemala og El Salvador, i Chile og Sør-Afrika.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fredsmekleren sitter utslitt med de to partenes forhandlere, etter ukers samtaler natt og dag over utallige kaffekopper, «oppklarende» runder i baren og felles turer i skogen for å bedre på humøret. Tålmodig har mekleren fått de gjenstridige partene litt nærmere hverandre. Så kommer et krav utenfra om full gransking av drapene på tjue tusen uskyldige sivile og tallrike andre overgrep. Den ene parten, eller begge, slår seg straks vrang og krever å få skrive inn fullt amnesti i fredsavtalen. Ellers blir det brudd! Hva gjør fredsmekleren da?

  • Disse ytterst ubehagelige samvittighetskvalene for en mekler oppstår fordi de som har våpen sitter ved forhandlingsbordet. De som ble skutt og deres etterlatte deltar ikke. Er det en meklers plikt å målbære ofrenes krav?
  • FN vil nå drøfte motsetningene mellom fred og menneskerettigheter. Assisterende generalsekretær Alvaro de Soto fra Peru, som var mekler i El Salvador, har kalt sammen folk med erfaring fra fredsforhandlinger til et seminar i mars for å lage utkast til retningslinjer for fredsmekling. Fra Norge deltar Jan Egeland, tidligere statssekretær i UD og deltaker i fredsprosessene i Guatemala og Midtøsten.
  • I Guatemala var Norge en pådriver for fred, mens FN meklet mellom regjering og gerilja. Norge presset hardt på for å få godtatt Sannhetskommisjonen og gransking av 30 års overgrep. Det var så vidt båten bar.
  • Prisen for å gjeninnføre demokrati i Chile er at den tidligere diktatoren general Augusto Pino-chet går fri. Overgrepene er gransket, men noe rettsoppgjør kommer aldri.
  • Sør-Afrika har funnet sin egen vei til forsoning. Ofrenes ære skal gjenreises, man skal finne ut hva som skjedde og si hvem som hadde rett og galt. Men de som bekjenner sine synder for Sannhetskommisjonen kan få tilgivelse, altså amnesti. De groveste forbrytelsene skal likevel rettsforfølges.
  • Etter krigen i Bosnia og folkemordet i Rwanda var spenningene mellom fred og rettsoppgjør overveldende.
  • En fredsmeklers verste tankekors på denne måten: I verste fall er spørsmålet: Skal du godta 30000 nye drepte i forlenget krig, fordi du ønsker å gjenopprette æren til de like mange tusen som allerede er drept?

- Det kunne blitt slutten på fredsprosessen under forhandlingene i Holmenkollen i juni 1994. Hæren var ikke slått militært. Generalene ville ikke godta en prosess uten å vite på forhånd hvor det ville ende. Hadde det gått galt da og krigen hadde fortsatt, kunne vi fått kritikk for å ha satt menneskerettigheter foran fred. Men vi så det som umulig å gå videre uten Sannhetskommisjonen. Kanskje var Norges største bidrag i Guatemala å få de militære til å godta gransking av overgrep, sier Egeland i dag.

Pinochet ble aldri styrtet. Derimot falt militærregimet i Argentina, og man tok først fatt på et omfattende rettsoppgjør med generalene og admiralene fra diktaturet. Men under militært press og trusler om kupp fra rabiate offiserer, måtte de folkevalgte først stanse rettsoppgjøret og så sette de dømte fri. I dag er faren for kupp borte, men er dette en rimelig pris å betale for demokrati?

Under fredsforhandlingene for El Salvador oppsto det absurde: Hva med å oppklare fortidas overgrep når lederen for regjeringspartiet ARENA, Roberto d'Aubuisson, var viden utpekt som sjef for «dødsskvadronene»? Han døde imidlertid like etterpå av kreft.

- I Bosnia var presset for menneskerettighetene - et rettferdig press - med på å forlenge krigen, mens stormaktene forsømte å presse partene til fred. Det er en Guds lykke at man fikk gjennomslag for krigsforbryter-domstolen i Haag, sier Jan Egeland.