Fred og olje

KØBENHAVN (Dagbladet): En fastlåst konflikt mellom to tidligere sovjetrepublikker, noen tusen kilometer fra Norge, vil normalt ikke spille noen som helst rolle for norsk utenrikspolitikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men striden mellom Armenia og Aserbajdsjan om en liten armensk lomme midt i Aserbajdsjan, Nagorno-Karabakh, er bare en av flere fjerne konflikter som vil prege norsk utenrikspolitikk de to neste årene. Fra 1. januar neste år går Norge inn i OSSEs ledertroika, sammen med Danmark og Polen. I 1999 overtar Norge formannskapet, og dermed et tungt ansvar for fred og stabilitet på Balkan, i Kaukasus og i Sentral-Asia.

  • Nagorno-Karabakh-konflikten illustrerer at formannskapsperioden vil medføre en krevende balansegang mellom ulike politiske interesser. Regjeringen må kombinere uselvisk fredsinnsats med å bevare et godt forhold til USA, til Europas stormakter og til Russland. Det sterke norske oljeengasjementet i Kaspihavet utenfor Aserbajdsjan viser samtidig at egeninteresser kan gripe inn i fredsarbeid i fjerne strøk. Under OSSE-toppmøtet i København raste den armenske utenriksministeren mot det han kalte Aserbajdsjans kyniske forsøk på å bruke olje som et pressmiddel for å oppnå ensidige armenske innrømmelser. Han så på oljerikdommene som et middel til militær overmakt og en væpnet løsning på konflikten.
  • Fire av fem faste medlemmer i FNs sikkerhetsråd har også sterke interesser i aserbajdsjansk olje. Et russisk selskap deltar sammen med Statoil i det vestlige interessentskapet på Azeri/Chiraq-feltet. Samtidig er Russland pro-armensk. OSSE har forsøkt å forene disse kryssende interessene i Minsk-gruppen, et forhandlingsforum for Nagorno-Karabakh ledet av USA, Russland og Frankrike. Norge må arbeide tett med dem alle. I Albania må Utenriksdepartementet trekke på italiensk ekspertise.
  • Alt dette viser at den norske nei-regjeringen de to neste årene har en enestående mulighet for å knytte nære, sikkerhetspolitiske bånd både til stormaktene og til Europaunionens medlemmer. Hva vil dette bety for klimaet i en ny debatt om Norges tilknytning til et EU på vei mot utvidelse østover?
  • Tyngdepunktet i OSSEs virksomhet er på 90-tallet gradvis forskjøvet fra overordnet normbygging til konkret krisehåndtering. Norsk suksess i OSSE vil derfor avhenge av evne til handlekraft og improvisasjon i enkeltstående kriser, noe det danske formannskapet viste i Albania. Enigheten om en finansieringsplan for store operasjoner i felten er en lettelse for Norge, som må bruke færre ressurser på å tigge de øvrige medlemslandene om penger.
  • Akkurat nå er det usikkert når arbeidet med det planlagte OSSE-charteret for europeisk sikkerhet blir ferdig. Også dette kan ta energi fra norske favorittområder som menneskerettigheter og demokratibygging. OSSE-charteret var et russisk initiativ. Målet var å gi OSSE et overordnet ansvar for europeisk sikkerhet, for dermed å svekke NATOs styrke foran utvidelsen. Resultatet blir forhåpentligvis noe annet - et politisk dokument som kan brukes i OSSEs praktiske arbeid.
  • Konflikten i Nagorno-Karabakh viser behovet for klarere definerte grenseoppganger mellom OSSE og andre internasjonale organisasjoner.OSSE har truffet en prinsippbeslutning om å sende fredsbevarende styrker til Nagorno-Karabakh, men ikke minst Norge ser med stor ulyst på å lede OSSE inn i rene militæroperasjoner. Mange ser dette som en naturlig oppgave for NATO og militæralliansens 28 partnere i Det euroatlantiske partnerskapsråd.
  • Utenriksminister Knut Vollebæk ønsker å gi OSSE «moralsk autoritet tuftet på et felles verdigrunnlag». Dette kan bli en krevende oppgave for en konsensusorganisasjon som verken besitter NATOs militærmakt eller EUs pengebinge. I områder som Tsjetsjenia - som etter borgerkrigen praktiserer en brutalisert versjon av islamsk rett - vil framskritt måles i hjelp til å etablere minstenormer, mer enn i å arbeide for bred enighet om verdispørsmål.