DET ER GÅTT noen måneder siden kulturminister Trond Giske og styreleder for Nobels Fredssenter Geir Lundestad barket sammen over statsbudsjettet. Senteret hadde budsjettert som om statskassa var uten nøkkel og revisjon, hevdet Giske, mens Lundestad syntes han ble avspist med smuler som var lite i samsvar med de store vyer for Oslo som fredsbyen og Norge som fredsnasjonen. Han trodde Stortinget ville sikre en omfattende drift, og ikke at staten skulle ta tilbake det meste av bevilgningene i form av husleie.

ETTER DE HEFTIGE sammenstøtene har det vært stille. Ikke slik å forstå at fredssenteret blir tiet i hjel - få museer har hatt slik presse de seinere år. Men jeg var nysgjerrig på om det fortsatt sto til liv, og tok en tur ned på gamle Vestbanen der informasjonskonsulent Kirsti Svenning forteller at senteret lever i beste velgående, selv om de får mindre gjort enn de ønsker. Interessen er upåklagelig. Fra USA har kuratorer fra MOMA, Museum of Modern Art, vært på besøk og konstaterte at fredssenteret ligger helt i front i verden når det gjelder kunnskapsformidling gjennom moderne museumsteknologi. Den høyteknologiske utformingen av den klassisistiske stasjonsbygningen får stor oppmerksomhet i internasjonale design- og arkitekturtidsskrifter. Noen mener fredssenteret er det viktigste arkitekten David Adjaye har laget. Engasjerte designturister kommer langveisfra for å ta det i øyesyn. Som museum betraktet er senteret det femte mest besøkte i Oslo allerede etter bare halvannet års drift. Skoleelever er blant de viktigste målgruppene, og flere tiltak finansieres av Den kulturelle skolesekken. Men økonomien setter også grenser: Foredragsholdere kan ikke honoreres, og filmforestillinger må utsettes eller avlyses. Så senterets ledelse spør: Hva er politikernes ambisjoner?