Fred som nisje

Fredsmekling er i dag viktigere enn NATO-medlemskap som internasjonal døråpner for utenforlandet Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORHANDLINGER I OSLO mellom Tamiltigrene og den singalesiske regjeringen er i gang. En av verdens mest blodige borgerkriger er i ferd med å få en avslutning, med norsk hjelp. Det er langt igjen før en varig fred er sikret på Sri Lanka, men denne ukas forhandlinger i Oslo er et oppsiktsvekkende lyspunkt i en verden dominert av mørke krigsskyer. I forrige uke satte USAs viseutenriksminister seg på et fly for å være med på et sammenrasket givermøte for Sri Lanka i Oslo, det samme gjorde flere EU-topper, og i verdenspressen skrives det igjen om fredshjelperen der oppe ved Nordpolen.

OG HER HJEMME sitter det av alle ting en utenriksminister fra det gamle NATO-partiet Høyre og styrer den utenrikspolitiske skuta. Hvem hadde for noen år siden trodd at atlantisten Jan Petersens beste kort som norsk utenriksminister ville være fredsarbeid i fjerne strøk. Svært få, og neppe Jan Petersen sjøl. Konfliktløsning var i gamle dager noe Johan Galtung og en del venstre-avvikere brukte livet sitt på. De som drev med skikkelig utenrikspolitikk den gangen telte atomstridshoder, gikk med NATO-stjerna på jakkeslaget og predikerte norsk interessepolitikk. I dag er det den gamle idealpolitikken som er Norges viktigste utenrikspolitiske nisjeprodukt.

NATO-MEDLEMSKAPET og ei grensestripe i Finnmark var under den kalde krigen Norges vei til oppmerksomhet hos stormaktene. Nå har et norskledet gjennombrudd på Sri Lanka og norsk spesialkunnskap fra andre konfliktområder overtatt den rollen. Det handler om tilgang til andre lands beslutningstakere, og da særlig de som sitter i Washington. For i dag er det bare én virkelig stormakt igjen. Ingenting viser det tydeligere enn at selv NATO er i ferd med å forvandle seg til et nisjeprodukt for å vekke oppmerksomhet i Washington. Sikkerhetsorganisasjonen kjemper for å gjøre seg militært relevant for verdens eneste supermakt. Under toppmøtet i Praha besluttet NATO å opprette en global utrykningsstyrke som på kort varsel skal kunne gå i krigen med USA. Men i et NATO med rolle som militært støttekorps er Norge dømt til å spille tredje fiolin. Militært vil USA leve aldeles utmerket uten miniputten Norge. USA har så det holder av både fly og spesialstyrker, men en supermakt vil aldri kunne spille rollen som fortrolig tilrettelegger i fredsprosesser.

FREDSARBEIDETS SKEPTIKERE har vært mange og da spesielt på høyresiden i norsk politikk. Motstanden har fram mot det siste vært fundert på en blanding av nostalgi og overbevisning om at interesser har med forsvar av flagg og land å gjøre, samt et syn på freds- og forsoningsarbeid som et mykt luksusforetakende. Norsk fredsengasjement har tatt bort fokus fra Norges egentlige interesser, som nærområdene, EU og NATO. Omtrent en gang i året føres kritikken fortsatt i pennen av Aftenpostens utenriksredaktør, Nils Morten Udgård. Det har vært vondt å svelge for NATO-nostalgikere og EU-romantikere at Norge i dag er et nisjeproduktland uten strategisk plassering på kartet. Men nå demrer det for de fleste. For den gamle idealpolitikk i duffelcoat er i dag interessepolitikk i mørk dress. Gjennombruddet på Sri Lanka åpner nå flere dører enn landets NATO-medlemskap, og ingen har større bruk for døråpnere enn små utenforland som Norge.

MEN GRUNNLAGET for en norsk rolle som etterspurt verdensmekler er ikke fundert på norske særinteresser. Rollen er fundert på idealer om en bedre og mer rettferdig verden, og ikke minst integritet overfor storpolitikkens maktaktører. Kunsten er da å holde fast ved noen prinsipper. Og det er ikke enkelt når det viser seg viktigere for gjennomslagskraften og publisiteten å være landet som fører konfliktparter sammen og gir nesten 1 prosent av BNP i utviklingshjelp, enn det er å måle politikkens faktiske betydning for dem som skal hjelpes. Og i en verden med altomfattende krig mot internasjonal terror kreves det mot for å stå opp for menneskerettigheter og forsoning. Men stå opp, det må Kjell Magne Bondevik og Jan Petersen gjøre skal Norge også i framtida bli døråpnere à la Sri Lanka.