Fredagsbønn om telt og tepper

Musaffarabad ser ut som en krigsskueplass. I går måtte muslimenes fredagsbønn foregå under åpen himmel, og folket ber om telt og tepper mot regn og kulde.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MUSAFFARABAD (Dagbladet): Hovedstaden i den autonome delstaten Kashmir ligger omgitt av mektige fjell på alle kanter, der elvene Jhelam og Nilam møtes.

I århundre har Musaffarabad vært en holdeplass på handelsveien fra Srinagar til Rawalpindi, den eneste veien fra Kashmir til omverden. Naturens skjønnhet kan ikke engang et jordskjelv ødelegge, men en menneskeskapt by er et forsvarsløst offer.

-  Jeg ber verden om å hjelpe oss å bygge en ny by. Alle disse husene er nå utrygge, sier Khurshid Ahmed, en lærer i middelskolen. Kanskje blir han bønnhørt, for statsminister Shaukat Aziz sier nå at det skal bygges nye byer utenfor ruinhaugene i stedet for å gjenoppbygge de ødelagte.

De fattigste

I en liten park midt i byen, ved skolen Degree College, omgitt av flatlagte bygninger, spikrer noen seg et skur av bølgeblikk. Det blir nabolagets foreløpig beste husvære. Her holder noen av byens fattigste ofre til.

Like bak vasker ei kvinne klær, og ser litt brydd opp når vi hilsen. Hennes navn er Kulsum Bibi, og hun bodde inntil forrige lørdag et lite stykke bakenfor.

Leter desperat

-  Mitt hjem og nabolag er ødelagt. Vi leter desperat etter et telt og etter tepper, så vi kan redde oss fra regn og kulde. Folk kommer, men ingen hjelper oss. Der borte må vi sove om det blir regn, sier hun, peker og ser beskjedent opp. Hun bode med en stor familie, som nå må klare seg utendørs.

Artikkelen fortsetter under annonsen

 BØNN:  Ei gruppe frivillige gravere på kirkegården ber for nok et offer i den pakistanske byen Musaffarabad før den døde gravlegges. Byen er en av de hardest rammede i den voldsomme jordskjelvkatastrofen. Ingen vet identiteten til den døde, som ble funnet i ruinene bare noen timer før denne seremonien fant sted. Alle foto: Sveinung Uddu Ystad
BØNN: Ei gruppe frivillige gravere på kirkegården ber for nok et offer i den pakistanske byen Musaffarabad før den døde gravlegges. Byen er en av de hardest rammede i den voldsomme jordskjelvkatastrofen. Ingen vet identiteten til den døde, som ble funnet i ruinene bare noen timer før denne seremonien fant sted. Alle foto: Sveinung Uddu Ystad Vis mer

-  Vi levde sammen, jeg og min mann og våre fire barn, og så svigerfar og svigermor, og så min manns bror og kona og deres barn. Og så har min mann ei kone til, og han har fire barn med henne. Vi var femten i alt, sier Kulsum, litt sjenert i blikket.

-  Hva skjedde med dere under skjelvet?

-  Min ene sønn ligger under huset. Ingen er her for å grave ham ut. Min manns søster er også død. Og svigermora til min manns søster er død.

Nølende legger hun fra seg vasken og viser fram sitt nye «hjem», to «telt» som består av forheng i tilfeldig tilgjengelig materiale og et slags tak over av plast.

Kulsum smiler og blir sjenert når hun forteller om sin alder.

-  Jeg var veldig ung da jeg giftet meg. Jeg er 35 år og har vært gift i 20 år, sier hun.

Chand Bibi tar meg i armen og vil snakke. Med et fornavn som betyr «Måne», ber hun til himmelen og utlandet om hjelp.

-  Vi ber alle om telt. Vi har ikke engang plastduk til dekke. Chand og familien har hengt opp flere kashmir-sjal, noen sementsekker, skjorter, et laken og en lerretsduk mellom tynne, høye planter som vokser der for å lage seg et «hjem». For å ikke ligge i gjørme på bakken har de lagt murstein som golv for å ta bort vannet.

Chand har to barn, en gutt og ei jente, nå.

-  Et barn, ei jente på to år, ligger under huset, forteller hun.

I mogulenes tid

Da Pakistan og India gikk hver sin vei i 1947 delte de Kashmir i krig. På indisk side av våpenhvile-linja ble Srinagar hovedstad og på pakistansk side Musaffarabad. Men nå har ikke den pakistanske autonome delstaten Kashmir lenger noen hovedstad.

Fortet, som ble bygd nede på elvebakken under mogulenes imperie, står igjen. Det samme gjør universitetets nye campus, som ligger like ved. Men oppe i tettbyen er det nesten ingenting igjen. Det gamle universitetet er ødelagt. Man er tilbake i mogulenes tid, men med noen ubrukelige ruiner i tillegg.

Sangam Hotel, byens flotteste og samlingsstedet for sosieteten, får nok aldri gjester mer. Det gjør heller ikke presseklubben, som lå vegg i vegg. Ingen av dem har vegger mer. I parken ved delstatens parlament er det teltleir. Kyr går i gatene, like forvirrede som menneskene.

«Hold byen rein!», sier et skilt. Det er lettere sagt enn gjort.

Krydder og død

I det gamle markedet blander duften av krydder seg med eimen av død. Begge deler siver ut fra haugene av sammenraste bygningsmaterialer. Dette legendariske markedet kommer aldri mer til å syde av liv og pruting.

Moskeen her, som må ha vært vakker, er nok ødelagt for godt. Minareten var veltet og knust i møtet med bakken. I går måtte fredagsbønnen foregå utendørs.

På gravplassen like ved hviler en gjeng gravere ut etter fullført gjerning. Men de er ikke gravere av yrke. Det er Bilal Waqas som har gravd ned den 18 år gamle broren Mohammed med hjelp fra venner. Brødrene var i familiens butikkda skjelvet kom.

-  Jeg ropte: «Kom deg ut!» Jeg løp ut, men han løp innover. Jeg løp, og da jeg så meg tilbake raste hele huset sammen. Det skjedde på sekunder, sier Bilal.

Redningsmannskapene gravde ham fram en time før han gikk i jorda. Men Mohammed er for så vidt heldig etter sin død, for han fikk plass på gravplassen, bare hundre meter fra der han døde. Andre steder legges de døde i fellesgraver, og man vet ofte ikke deres navn.

KLESVASK: Kulsum Bibi vasker klær i ruinene i nærheten av teltleiren der hun og familien har funnet seg et midlertidig bosted.